Langt innlegg

Som de aller fleste sikkert har fått med seg, har jeg slitt med den psykiske helsa i noen år. For noen uker siden fikk jeg diagnosen: emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Også kalt borderline. Faktisk har jeg også en “sidediagnose” kalt unnvikende personlighetsforstyrrelse som er mer angstpreget og kan minne om sosial fobi. Jeg har lenge følt meg sikker på at dette stemmer veldig overens med hvordan jeg har det, hvordan jeg oppfører meg og reagerer på ting.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er kanskje vanskelig for mange å tro, og det er nok mange av dere som klør dere litt i hodet av at jeg har en personlighetsforstyrrelse av alle ting. Greia er (og takk gud for det) at det er mange ting jeg ikke viser til andre.

Jeg vil skrive om hvordan den emosjonelt ustabile personlighetsforstyrrelsen angår meg, hentet fra hjelptilhjelp.no’s side artikkel om borderline: 

– Desperate anstrengelser for å unngå en reell eller innbilt fare for å bli forlatt. 

– Et mønster av ustabile og intense mellommenneskelige forhold som er kjennetegnet ved veksling mellom ekstremer av overidealisering og devaluering. 

– Markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller følelse av eget selv. 

– Impulsivitet som er potensielt selvødeleggende.

– Gjentatte selvmordsforsøk, demonstrasjoner, trusler eller selvbeskadelig atferd. 

– Affektiv ustabilitet på grunn av markert tendens til følelsesmessige reaksjoner (f.eks irritabilitet eller angst som vanligvis varer noen få timer og bare sjeldent mer enn få dager) 

– Kronisk følelse av tomhet. 

– Upassende, intenst sinne eller vanskelig med å kontrollere sinne. F.eks hyppige raserianfall, konstant sint, gjentatte slåsskamper. (Jeg havner aldri i slosskamper forresten, og lar ikke sinnet gå utover andre på en slik måte. I tillegg er sinnet mitt noe så og si kun samboeren min legger merke til fordi ja, vi bor tross alt sammen. Jeg vil tørre å påstå at jeg er flink til å skjule sånt, og det kan dere lese mer om under)

Også var det den unnvikende personlighetsforstyrrelsen fra Wikipedia der jeg igjen har hentet ut symptomene som angår meg: 

– Vedvarende og gjennomgripende følelser av anspenthet og frykt.

– Overdreven opptatthet av å kunne bli kritisert eller avvist i sosiale situasjoner. 

– Unngåelse av sosiale eller yrkesmessige aktiviteter som innebærer betydelig mellommenneskelig kontakt, på grunn av frykt for kritikk, misbilligelse eller avvisning.

– Overfølsomhet overfor avvisning og kritikk.

– Har et sterkt ønske om å være sosial, men klarer det ikke.

– Lokaliserer utganger og plasserer seg sånn at de kan stikke av uten at noen legger merke til det.

– Har ofte problemer med å sette grenser og er sårbar overfor manipulerende personer.

– Sterkt kontrollbehov. (En av grunnene til at jeg ikke liker å være full og aldri kunne brukt narkotika. Skriver i tillegg Bullet Journal og planlegger absolutt alt til punkt og prikke, selv om akkurat det er kreativt og koselig da!) 

– Vil ikke samkjøre med kolleger eller venner i frykt for å bli fanget i en situasjon uten mulighet til å flykte.

– Unnvikende personer med frykt for forstyrrelser i sine daglige rutiner, kan synes det er vanskelig å reise bort over lengre perioder. (Dette har vært et stort problem siden jeg var et barn) 

– I utgangspunktet er unnvikende personer svært lite selvsikre og snakker sjelden høyt eller lidenskapelig om noe. Men av og til, når de føler seg tråkket på eller når de er lidenskapelig opptatt av et tema, kan de prate høylytt. Dette kan misforstås av andre som fiendtlighet. Etterpå vil den unnvikende personen sette spørsmål ved det som skjedde og tvile på seg selv, dissekere situasjonen og overanalysere i timevis. Han eller hun vil ha dårlig samvittighet over å ha uttrykt seg så uhøflig, vil føle seg enda mer utilstrekkelig og trekke seg tilbake i skallet sitt. Hvis det er mulig, vil personen kutte kontakten med den eller de personene som var vitne til hendelsen. (Dette skjer faktisk ganske ofte!)

Noen av disse punktene oppleves sterkere enn andre, men alle spiller en betydelig rolle i hverdagen min. Det er slitsomt og tungt. Jeg har tidligere ikke turt å si så mye om at jeg tror jeg har en personlighetsforstyrrelse (eller to, haha) i tilfelle jeg skulle blitt anklaget for å være hypokonder eller noe sånt. Nå er det altså avklart etter å ha gjennomgått tester og vært i samtaler hos psykolog. Det føles greit å endelig ha fått svar på at det stemmer, og nå er det lettere å forklare dersom noen spør hvordan psykiske vansker jeg har. Det gir ganske mye mening for meg at jeg har disse to personlighetsforstyrrelsene. Videre skal jeg få behandling hos den samme psykologen, og kanskje etterhvert på et senter for personlighetsforstyrrelser her i Oslo for å gå i terapi. 

Som dere forstår, er dette mye å oppleve og føle hver eneste dag. Det påvirker selvfølgelig hvordan jeg har det, og jeg det sjeldent helt bra når noen spør om det. Jeg svarer bare at jeg har det bra uansett, og dere skjønner kanskje nå hvorfor? Det er kanskje ikke så uvanlig blant oss mennesker å lyve litt der da, for det er jo ikke alltid man orker å ramse opp alle bekymringer og problemer til enhver som spør! Dessuten har jeg det jo ikke direkte dårlig bestandig. Jeg prøver å tenke positivt og å være takknemlig for det jeg har; en familie som bryr seg om meg, en kjæreste som støtter meg, venner jeg kan snakke med og koselige små stunder i hverdagen jeg setter pris på. Det er jo det viktigste for meg! Derfor blir det litt dumt av meg å si at jeg ikke har det bra sånn sett, men noen dager er jo selvfølgelig verre enn andre. 

Jeg håper at dere kanskje forstår meg bedre om dere har orket å lese alt dette, og skjønner at jeg lett blir sliten og lei, og at jeg har et behov for å trekke meg litt tilbake om dagene. Det er ikke alltid lett for meg å delta på sosiale hendelser, være sammen med andre over lengre tid, dra på skolen eller generelt gjøre noen ting som for andre er helt vanlig og ufarlig. Selv har jeg jo lyst til å være sosial og klare å dra på skolen. Jeg håper at henvisningen min til terapi går gjennom, og at jeg kan begynne om ikke så altfor lenge! Akkurat nå klarer jeg ikke å se for meg hvordan det ville vært å ikke ha disse utfordringene i hytt og pine, men det er sikkert ganske herlig, og jeg er derfor innstilt på å kunne klare det selv om terapien kan ta lang tid.