Sosial angst er noe som oppleves av veldig mange mennesker. Jeg er som dere vet en av dem. Det gjør at jeg finner det vanskelig å benytte meg av kollektiv transport, å være i folkemengder, å dra på skolen og på forelesninger og generelt være sosial. Det ligger jo i ordet, at man er redd for å være sosial. Man er redd for å bli ydmyket, for å dumme seg ut, for at andre skal tenke eller si noe negativt om en, at man skal bli lagt merke til. 

Det desidert “verste” jeg gjør i hverdagen er å dra på forelesninger. Bare det å stå på busstoppet å vente før jeg drar, gjør at jeg skjelver og sliter med å holde en jevn pust. Hva er det egentlig jeg er så redd for?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå vil jeg bruke busstopp-eksemplet og vise dere hva jeg egentlig tenker i den situasjonen: jeg må passe på at jeg står rett opp og ned, helt normalt. Ser jeg normal ut nå? Jeg legger merke til pusten min som er ujevn, og at det er vanskelig å puste. Nå må du puste rolig inn, så rolig ut. Med magen. Kom igjen. Ingen må se at jeg sliter med å puste, da vil de tro jeg er sliten og ikke eier kondis. Kikker de andre på meg nå? Merker de at det er noe med meg? Kanskje de syntes at klærne mine er helt fargekræsj. Babyrosa vintersko og oransjefargede votter, faen. Hva er det jeg tenker på?! Hvorfor går jeg ut i offentlighet sånn? Nå vil jo alle tro at jeg ikke eier fashion sense i det hele tatt. Nei herregud, slutt å tenk sånn. Jeg bryr meg jo ikke om hvordan andre ser ut. Men jeg er jo ikke alle andre… 

Jeg tenker stadig at folk gir seg jo blanke i hvordan jeg ser ut, om jeg så måtte ha oppført meg litt “rart” eller noe sånt. Selv bryr jeg meg jo overhodet ikke om hvordan andre ser ut eller hva de gjør, så hva er oddsen for at andre mennesker bryr seg litt for mye om det jeg gjør? Og hva så om andre tenker noe negativt om meg? Disse revurderingene av tankene gjør jeg hele tiden, og de fungerer jo til en viss grad. Jeg hadde sikkert vært 100% hjemmeværende om jeg ikke hadde klart å tenke på den måten. Jeg presser meg ut i offentlighet uansett, for jeg vet at det blir verre jo mer jeg unngår å gjøre det. Det har jeg helt klart fått erfare, for jeg kom tross alt inn i en såkalt ond sirkel i høst da jeg begynte å la være å dra på skolen, og istedet lese alt av pensum hjemme. Det var ufattelig slitsomt å lese alt på egenhånd, men det var jo verdt det for at jeg skulle slippe angsten. Eller? 

Som psykologen min fortalte meg, gjør vi alle (og spesielt vi med angst) vurderinger før vi skal gjøre ting. “Er jeg i form til å dra? Trenger jeg egentlig å dra? Er det vits? Neeei, jeg kan jo bare lese hjemme. Jeg får jo ikke så mye utbytte av å dra på forelesninger uansett. Og dessuten så slipper jeg jo den angsten da“. Ja, dessuten så slipper jeg den angsten da.. Men det stemmer jo ikke helt, for egentlig setter jeg den på vent. Faktisk så forverrer jeg den bare! Fordi neste gang jeg skal dra ut, føles det enda vanskeligere, og jo lettere er det da å holde meg hjemme igjen. Selv om jeg får den “YES, jeg slipper å dra”-boosten med en gang jeg har bestemt meg for å la være, går den gleden raskt over. Jeg begynner senere å tenke “søren, jeg skulle jo bare ha dratt“. Og hva gjør det med meg? Jo, det drar meg enda lengre ned. Da skuffer jeg meg selv, og kanskje til og med andre også.

Det viktigste tipset mitt til deg med angst (spesielt sosial angst) er: kom deg ut likevel! Jeg er fullt og helt klar over at det er det letteste på jord å si det med ord, men å derimot gjøre det; det er dritvanskelig. Hver eneste gang jeg står på det forbannede busstoppet, så tenker jeg “åh nei, jeg skulle bare ha holdt meg hjemme likevel. Jeg har jo fortsatt sjansen til å gå tilbake“. Det er faktisk et under at jeg likevel blir stående der, går inn på bussen og drar avgårde til skolen. Det føles kanskje ikke alltid så utrolig bra å ha gjennomført det du var redd for, men det gjør iallefall ingen skade å ha gjort det, gjør det vel? Du blir kanskje veldig sliten av det, men nå er det gjort! Skjedde det du var redd skulle skje? Mest sannsynlig ikke. Ikke alle mennesker er drittsekker vet du! Jeg hater egentlig å høre denne setningen, men den har noe i seg likevel; vi må begynne å gi litt mer faen. 

Og med dette sagt, så er jeg ikke kurert for angst. Jeg er jo som sagt fortsatt redd for å dra på skolen, for å ta buss og trikk, for å gå langs Karl Johan og for å spise ute. Sånn er det bare, og det er helt klart slitsomt. Det tærer selvfølgelig på! Men jeg kan ikke la det stoppe meg fra å gjøre disse tingene likevel, for det blir så mye verre om jeg lar være å gjøre det. Husk det alle sammen! Lar du vær, blir det verre. Hver gang noen sier det til meg, at jeg rett og slett bare er nødt til å presse meg til å gjøre det jeg ikke har lyst til, så har jeg lyst til å kaste opp. For hvem i alle dager vil motvillig gå med på noe de langt ifra har lyst til å gjøre, eller er kjemperedde for? 

Det er så klart slitsomt å leve sånn. Jeg frykter til enhver tid at andre skal legge merke til meg, at andre skal syntes jeg er rar, dum eller at jeg gjør noe galt. Det å bestandig være veldig påpasselig med hva du gjør, hva du sier og hvordan du kler deg, det er noe man blir sliten av. Jeg gjør alt for å ikke skille meg ut, hverken med å kle eller sminke meg vågalt eller annerledes, snakke for høyt eller si noe dumt. Hver gang jeg skal dra på forelesninger, drar jeg så tidlig at jeg skal kunne slippe å måtte gå inn i et klasserom med mange øyne rettet mot meg. Jeg vil at det skal være mange ledige plasser sånn at jeg kan velge uten å måtte sette meg ned sammen med noen fremmede. Hvor teit ville jeg ikke vært da, liksom? Men på en annen side; hvilke signaler gir jeg til andre når jeg setter meg helt bakerst i et hjørne, borte fra mengden? Jo, “hun der vil ikke sitte sammen med noen, hun ser sur og misfornøyd ut“. Folk kan jo ikke automatisk forstå at jeg satt meg nøyaktig der fordi jeg ikke tørr annet, kan de vel?

Jeg vet at det er utrolig mange mennesker som sliter med det samme. Vit at dere ikke er alene! Og jeg sier det nok en gang: lar du vær, blir det verre. Bli flink til å tenke over; det jeg er redd for, er det fakta? Er det sånn det egentlig er? Hva er oddsen for at det jeg frykter faktisk kommer til å skje? Fasiten er at oddsen er ganske liten. Og hva så om du “dummer deg ut”? Det gjør vi alle mennesker en gang i blant. Hvordan skal vi lære om vi ikke tørr å feile?