Hvordan mine to personlighetsforstyrrelser påvirker hverandre

 

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om mine to diagnoser: emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) og unnvikende personlighetsforstyrrelse, det kan dere lese HER! Den første av dem er vel den “vanligste” tror jeg. Den går ut på kortvarige og hyppige humørsvingninger, svarthvitt-tenking, ustabilt selvbilde og følelse av eget selv og ustabile relasjoner blant annet. Den unnvikende er derimot veldig lik sosial fobi, og går ut på at en er svært redd for å bli lagt merke til (spesielt på en negativ måte), å bli mislikt, å bli kritisert eller å dumme seg ut, at man går langt for å unngå situasjoner der en er ekstra utsatt og lignende.

 

Herregud, jeg skammer meg faktisk over hvor ofte jeg bruker de samme bildene i blogginnlegg i en periode. Jeg er veldig lite flink til å bruke kameraet nå for tiden, men jeg kan ikke love hverken meg selv eller dere at jeg skal bli flinkere til å gjøre det, for tro meg; jeg har faktisk veldig lyst innerst inne! Men som oftest blir det bare glemt i hverdagen blant alt det andre jeg har å gjøre, dessverre.

 

Det å ha disse to personlighetsforstyrrelsene samtidig, gjør at de til en viss grad veier hverandre opp. Jeg sliter masse med sinne (av den emosjonelt ustabile), men bryter sjeldent ut av meg eller får raserianfall foran andre på grunn av den unnvikende som gjør at jeg er livredd for hva andre kan komme til å tenke om meg. Det er så klart ikke noe særlig godt å kjenne på begge følelsene samtidig, for hvilken vei kommer jeg da? Ingen!

Jeg klarer ikke å få ut sinnet jeg føler inni meg, men jeg klarer heller ikke å kontrollere det. Det som skjer når dette oppstår, er at jeg blir veldig sint inni meg, og bare blir sintere og sintere når jeg ikke klarer å få det ut, samtidig som jeg bekymrer meg for om andre legger merke til det og tenker noe stygt om meg, så begynner det å gå på selvhat og at “herregud, hvorfor er jeg sånn? Jeg fortjener ikke å leve” bla bla bla. Dere vet, den typiske onde sirkelen som går på rundgang når det først starter. Nå skal jeg ikke påstå at “ingen i hele verden” merker at jeg blir sint, for det er jo helt klart at det står “SINNA” i pannen min de gangene jeg er veldig sint. Det må jo vises på kroppsspråk og attitude vil jeg tro!

 

 

På en side er det jo bra at jeg ikke går rundt og får raserianfall slik at andre tydelig legger merke til det eller blir utsatt for det. På en annen side er det jo heller ikke lurt at jeg holder mesteparten inni meg. Som oftest når jeg er sint føler jeg et sterkt behov for noe, eller kanskje jeg føler meg tråkket på eller er sliten, og “stoltheten” min er for stor til at jeg vil si noe sånt til andre. Det verste er jo så klart at det bare baller på seg og blir verre fordi jeg ikke bare kan hyle og slå i veggen når jeg blir sint, haha… Da kan jeg i det minste se fram til at jeg skal gå i en effektiv terapi til høsten! Jeg var på Ullevål i dag og snakket med den ene av utrederne mine om hva som kunne bli potensielle utfordringer i den fremtidige terapien, og jeg fikk veldig mye ut av den timen. Det får meg i enda større grad til å forstå meg selv og hvilke ting i hverdagen som også er utfordrende i likhet med terapien jeg skal gjennom.

 

5 kommentarer
    1. Jeg syntes du er utrolig tøff! Det å slite med slike diagnsoser er virkelig ikke lett, selv har jeg både skoliose, angst og deprisjon lidelser i tillegg en form av OCD! Det er mye vi må tåle her i livet, det er sterkt av deg og dele dette! Syntes virkelig du ikke skal skamme deg <3

    2. Jeg leste en gang at faktisk er unnvikende den vanligste pers.forstyrrelsen her i landet! Kan stemme godt ut fra mine erfaringer..

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg