Hvor skal jeg egentlig starte et innlegg som dette her? Det er nemlig det at jeg stresser en smule over at jeg har gått opp i vekt. Dette er noe jeg har vært veldig forsiktig med å utdype her på bloggen, for jeg ønsker virkelig ikke å oppfordre til kroppspress. Jeg er jo kanskje litt utsatt for det selv når jeg reagerer som jeg gjør på litt vektoppgang? 

Hele livet, særlig da jeg var barn og opp til 17-årsalderen, har jeg vært undervektig. Da jeg var 12 år gammel veide jeg under 30 kilo, og det føltes ikke noe særlig gøy å ikke kunne handle de samme klærne som vennene mine gjorde, eller å bli løftet på titt og stadig fordi “jeg jo var så lett”.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Et outfitbilde fra flere år tilbake, jeg blogget da også! Ikke akkurat et bra outfitbilde, men dere skjønner, haha.. 

Jeg ser tydelig forskjell når jeg sammenligner bilder av meg selv fra nå i dag og et år siden. Også passer jeg jo så klart ikke alle klærne mine lengre. Det er ingenting som føles kjipere enn å innse at du ikke lengre klarer å få på deg shortsen som passet perfekt i fjor sommer (dere husker kanskje at jeg klagde over det i starten av sommeren?). Jeg vet at jeg har lagt på meg rundt mageområdet og lårene, og har vært nødt til å gå opp i størrelser på blant annet bukser. Jeg har derimot ikke merket særlig mye til armer og slikt, helt til da jeg her om dagen skulle ta på meg den fine blomsterblusen min jeg har gledet meg til å bruke. Til min store fortvilelse passet ikke den heller. Min første tanke var “har jeg virkelig lagt på meg så mye? Er jeg helt blind?”. Men jeg innser jo selvfølgelig at bare litt ekstra kan bety mye når det kommer til klær som er stram i utgangspunktet. 

Jeg har null peiling på hvorfor jeg har gått opp i vekt, hvorfor magen har blitt så stor, hvorfor det skjer til tross for at jeg holder meg i aktivitet. Kanskje er det en plutselig effekt av minipillene jeg har gått på i over et år? Kanskje det er alderen, at jeg rett og slett bare begynner å få “voksenkroppen”? Eller kanskje det kommer av røykeslutten? Eller kanskje endometriosen, særlig med tanke på magen? Jeg vet ærlig talt ikke, men en ting vet jeg; det er at jeg må lære meg å akseptere at kroppen gjør det den gjør. Det er jo ikke en skikkelig drastisk endring i vekt eller utseende, det er vel bare det at jeg er vant til å bruke de minste klærne, vant til å være undervektig, vant til å ikke ha “noe ekstra”. Hadde jeg hatt større vektoppgang på kort tid ville jeg sikkert ha oppsøkt lege for å utelukke sykdommer eller andre tilstander. Men i og med at det ikke har vært på den måten, må jeg rett og slett bare finne meg i at det er sånn det er. 

Selv om jeg gjerne skulle passet klærne mine igjen, kommer jeg ikke til å prøve å gå ned i vekt. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg trener for å ikke gå særlig mye mer opp i vekt enn det jeg har gjort til nå, for å prøve å holde det stabilt. Men jeg trener også for å bli sterkere, for å få bedre kondis, for bedre psykisk helse og mer energi i hverdagen. Jeg har virkelig ingen planer om å aktivt prøve å gå ned i vekt, og jeg eier forresten ikke badevekt. Jeg spiser når jeg er sulten, og spiser meg mett. Også spiser jeg det jeg har lyst til! Om jeg dropper å spise noe usunt, er det vanligvis for å ikke bli i dårlig form. Jeg kan bli slapp, få vondt i magen eller bli kvalm av å spise masse dritt, det sier seg kanskje selv. Et greit kosthold og mosjon er viktig uansett! Jeg trener 1-2 ganger i uken, drikker brus hver dag, men spiser også frukt hver dag 🙂

Jeg håper overhodet ikke at jeg tråkker noen på tærne med dette innlegget. Det er ingen kropper som er stygge, bare vit at jeg syntes det! Når det gjelder meg selv som har vært undervektig store deler av livet, er det derimot litt tøft at kroppen “plutselig” endrer seg. Jeg ville nok ha reagert på samme måte dersom jeg gikk mye ned i vekt for eksempel, så det har ingenting med “tynn er finest” å gjøre. Jeg må bare rett og slett akseptere at kroppen min fortsatt forandrer seg! Jeg håper at jeg kan legge disse bekymringene bort snart, for jeg blir jo ikke mer lykkelig av å veie to kilo mindre, eller å passe den ene blusen jeg uansett sjeldent brukte. Om jeg fokuserer for mye på dette, får jeg det ikke bra med meg selv, og det er det siste jeg trenger! Jeg skulle ønske vi fokuserte litt mindre på kropp i samfunnet.