Denne uken har jeg blitt intervjuet av Dagbladet Pluss angående min psykiske helse; mest spisset inn på den unnvikende personlighetsforstyrrelsen jeg har. Den preger hverdagen min i stor grad, og jeg vil tørre å påstå at det er den som gir meg mest “trøbbel” i livet mitt. Det blir spennende å lese artikkelen når den kommer ut! Jeg skal så klart si i fra her på bloggen også.
Jeg er veldig positiv til mer fokus på psykisk helse, og jeg håper at det når ut til andre som kan kjenne seg igjen eller som sliter med det samme. Dere er ikke alene! Det er ikke noe greit å ha det sånn i hverdagen, og det er viktig å ta tak i ting som hindrer en i svært mange situasjoner. Det er normalt å ha noen av disse symptomene uten å ha diagnosen, men når de oppleves i så sterk grad (og stemmer så korrekt), så er det lurt å få hjelp til endring. Husk bare på at en psykolog eller terapeut ikke kan kurere deg, det er det bare du selv som kan gjøre, men du kan derimot få veiledning på veien dit!
Den “jævla” personlighetsforstyrrelsen hindrer meg fra å gjøre så mye i livet mitt. Det er nesten litt trist å tenke på alt jeg har inni meg, som ikke slipper ut eller kommer til uttrykk. Jeg jobber mye med det, og jeg prøver mitt beste. Så klart håper jeg en dag at dette ikke skal hindre meg fra å gjøre noe som helst. Jeg har lyst til å jobbe, jeg vil blogge, jeg vil si hva jeg mener, bidra, hjelpe, gjøre endringer. Å blogge gjør jeg jo, men jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne gjøre det akkurat som jeg ville. Hverdagen hadde vært lettere om jeg turte å levere innholdet jeg ønsker, og jeg elsker å uttrykke meg skriftlig! Det er så mye jeg holder inni meg, for jeg vil ikke at noen skal ha noe å pirke på. Det er folk veldig flink til nå til dags, men akkurat det er noe jeg ikke kan gjøre noe med, for sånn har bare samfunnet blitt. Jeg kan ikke gjemme meg i mitt eget skall for resten av livet, for å herde meg fra de skumle menneskene og de fæle ordene som finnes der ute.
Jeg sliter med å forstå at kritikk ikke er farlig, og at andres meninger ikke bør hindre meg fra å ha mine egne preferanser, og ikke minst mitt eget liv. Høres det ikke litt sykt ut at jeg bare speiler andre nesten hele tiden, at jeg ikke vil skille meg ut fra dem med å mene eller synes noe annet? Bloggen blir på en måte det eneste stedet jeg får være kun meg selv. Til en viss grad iallefall, jeg tilpasser det jo litt etter hvem jeg vet leser den. Ikke at det nødvendigvis er en dårlig ting, men det er ikke helt optimalt heller. Det hindrer meg jo en hel del fra å uttrykke meg slik jeg ønsker. Jeg syntes for eksempel det er veldig ubehagelig at andre leser bloggen min mens jeg ser på eller observerer det. Jeg føler meg så naken, som at de oppdager en stor hemmelighet jeg fortsatt holder på.
En ting er sikkert, og det er at jeg kontinuerlig jobber med dette her. Jeg vet at jeg er nødt, for å klare å leve et vanlig liv. Ikke minst for å leve MITT liv. Dere aner ikke hvor mye jeg ser frem til den dagen jeg tør å si hva jeg mener før noen andre sier hva de mener først.