Nå har det blitt lenge siden sist, ja. 8 måneder nøyaktig. Bloggen ble nedprioritert og bortglemt etterhvert som tiden gikk, samtidig som jeg innså at flere og flere ga opp blogg som plattform. Det gjorde meg rett og slett litt umotivert. Om ingen leser det jeg skriver, og ikke lengre leser blogg, hvorfor skal jeg da gidde? På en annen side har jeg savnet å blogge, til tross for at det i størst grad har vært familie og venner som holdte seg oppdatert på livet mitt her. Det er jo langt bedre enn ingenting, spør du meg!
Jeg har med andre ord ikke gitt helt opp håpet på blogg enda. Det er synd om denne plattformen dør helt ut, og jeg synes faktisk det er så synd at jeg vurderer å skrive om det i masteroppgaven min. Det er nå enda en stund til, så time will tell.
Siden sist jeg oppdaterte her inne har det skjedd mye. Jeg hadde blant annet på et tidspunkt to jobber ved siden av masterstudiene, og ble etterhvert så nedbrutt, sliten og svimmel at jeg var handlingslammet i flere uker. Ikke gøy. Om ikke annet har jeg i det minste lært at det er lurt å lytte til kroppen før det går for langt. Noter det ned!
Her hadde jeg vært konstant karusellsvimmel og kastet opp i over et døgn, men heldigvis fikk jeg medisiner og en god dose søvn etter en altfor lang kveld på legevakten. Det er ikke vanskelig å se at jeg var ganske miserabel. Her har dere en gylden mulighet til å lære av mine feil, folkens.
Av andre litt mer positive hendelser har jeg også blitt tante igjen, og jeg fikk møte det ferskeste familiemedlemmet i påsken mens jeg var hjemme i Harstad. En bitteliten, søt baby med navn Jack! Ellers har jeg siden sist tatt en ny tatovering, nye ørepiercinger, hatt et par eksamener som gikk helt OK, klart å holde min første presentasjon for klassen over zoom (Siri på mobilen min begynte plutselig å snakke om Canada underveis, good times), også har jeg i god tradisjon blitt skikkelig Pokemon Go-nørd nå som det går mot vår.
Livet skjer, og jeg skal ærlig innrømme at den psykiske helsa har vært litt på bånn siden høsten startet. På en eller annen måte har jeg likevel klart å kjempe meg gjennom å takle både studier, jobb og relasjoner. Det er ikke så aller verst gjort, og jeg prøver å gi meg selv en klapp på skulderen i ny og ne. Det er faktisk ganske viktig og undervurdert!
Jeg har vært litt for flink til å gi meg selv dritt for alt jeg gjør, om så jeg har gjort noe bra. Men noen dager er det å ta seg en dusj eller å lage middag en milepæl i seg selv, og det må da være helt greit, særlig i tider med lockdown og alt som medfølger. Folk, inkludert meg, blir jo dritt lei etterhvert. Isolering gjør det absolutt ikke enkelt for meg og alle andre med psykiske plager, og for oss med unnvikende personlighetsforstyrrelse eller sosial angst får vi det jo akkurat som vi vil – vi slipper å utsette oss for det vi er redde for. Som jo ofte er mellommenneskelig kontakt. Det gir kanskje en midlertidig tilfredsstillelse, men hva skjer når samfunnet åpner opp igjen, og vi må kravle ut av den trygge hula vår? Sånn sett er det ganske okey med en gradvis gjenåpning, der vi får tid til å stikke stortåa ut i det store, kalde vannet til å begynne med, bli vant med det og etterhvert dyppe resten av foten, og til slutt hele kroppen uti.
I ekte mairho-stil ble dette et nokså rotete innlegg, men sånt skjer når jeg har mye på hjertet, og det ikke er langt unna et år siden sist jeg skrev et blogginnlegg. Hvem vet når neste innlegg kommer? Det kan være i morgen, om en uke, om et år.. Det får tiden vise, men jeg har en god følelse av at det ikke blir like lenge til neste gang! Snakkes inntil videre da.