Denne gangen orker jeg ikke å skrive et “uken som gikk”-innlegg. Jeg har ikke hatt noen høydepunkter eller oppturer denne uka for å være ærlig. Selvfølgelig kan jeg se på “hei se her kan dere lese detaljert om selvmordsforsøket mitt”-innlegget som et høydepunkt fordi det skapte mye mer oppmerksomhet enn jeg hadde trodd, og fordi jeg føler meg bedre og lettere etter å ha skrevet det.
Men ellers da? Jeg er sykemeldt i to uker fordi jeg ikke klarer å komme meg på jobb om dagene. Det er veldig tungt, men det er best å slippe den forpliktelsen mens jeg, legen og NAV prøver å finne ut hva som blir best for meg framover. En ting vet jeg, og det er at jeg skal studere. Forhåpentligvis til neste høst, jeg bør da være “frisk” innen da vil jeg tro. Iallefall friskere enn jeg er nå! Er veldig klar for å studere noe jeg ser for meg at jeg kan jobbe med.
Jeg aner ikke hva jeg skal starte med. Hei, Hallo, God dag? Etter gårdagens innlegg fikk jeg mye respons, kanskje noen nye lesere og mye støtte. Jeg skrev et lignende innlegg på min forrige blogg, da jeg var 15 år. Denne gangen ville jeg skrive det mer detaljert, og sett ut fra en annen vinkel. Jeg ville bekrefte at det ikke var på grunn av ekskjæresten min jeg så sterkt ønsket å dø. Noe jeg ble anklaget for et par ganger. Jeg slet hele veien, både før og etter forsøket. Tro det eller ei, men jeg kom meg overraskende fort over han.
For tiden har jeg ikke en særlig god periode heller, for jeg er stappfull med angst og depresjoner. I det minste har jeg ikke skadet meg selv på år og dager eller planlagt å ta livet mitt. Selvfølgelig har jeg tenkt tanken en gang eller to i ettertid, men jeg er mye mer takknemlig for å være i live. Hva hadde skjedd om eksen ikke hadde kontaktet foreldrene mine? Hvordan hadde hverdagen til de som betyr mye for meg idag vært om jeg lyktes?
Jeg hadde ikke møtt Mathias, ikke gått på videregående, ikke fått sertifikatet eller festet lovlig. Ikke hadde jeg dratt til Frankrike, sett American Horror Story eller oppleve å ha en jobb. Det har ikke skjedd så mange store ting i livet mitt. Jeg har ikke blitt kjendis, flyttet ut hjemmefra, vært utvekslingsstudent eller hoppet fra et fly. Ofte tenker jeg på hvordan ting ville vært om jeg døde den natta. Kanskje ting ikke ville vært så annerledes egentlig? Bare at jeg ikke var tilstede, at jeg var visket ut av hverdagen som den er nå. Kanskje familien min ville vært lykkelig, Mathias hatt en annen kjæreste uten å engang tenkt over at 14 år gamle meg i parallellklassen hans lyktes med et selvmordsforsøk.
Det er rart å tenke på, veldig rart! Jeg tenker ofte over det, og det er ganske surrealistisk. At jeg var på nippet til å sovne inn på ekte, å forsvinne helt. Det forrige innlegget var ikke for å oppmerksomhet eller medfølelse. Jeg hadde lyst til å uttrykke meg bedre om hva som hendte. Jeg valgte å dele innlegget på min egen Facebook for å nå ut til venner, bekjente og familie. Jeg vil være ærlig og vil ikke legge skjul på fortiden min. Det er som det er, og ingen (inkludert meg selv) kan ikke forandre på noen ting. Adios, vi blogges!
Jenta på 14 år hadde skadet seg selv i nærmere et halvt år nå. Hun var veldig langt nede, og svært deprimert. Ingen livsglede fantes i henne. Hun hadde svart halvlangt hår med ferske sår på armene. Hun var forelsket i sin nye og første kjæreste. Hun kunne ikke lenger si at hun ikke drakk alkohol eller var ukysset. Hun drakk alkohol og hadde sex uten å være klar for det, eller gammel nok. Hun var ikke seg selv eller hadde et ordentlig realitetsbilde. Skulket skolen omtrent hver dag, stakk av hjemmefra og behandlet hverken henne selv eller andre med respekt. Hun var så langt nede at hun ikke lengre visste hvem hun var.
Tapetkniven var hennes beste venn, hun hadde en kjæreste hun såvidt visste hvem var, men hun var ikke glad. Tvert imot, og hun tenkte ofte på å ta sitt eget liv. Det hadde hun tenkt mye på, metoden altså. Hvordan hun skulle ende sine dager på jorda. Hvordan hun skulle sovne stille og fredelig inn, uten å måtte gå der med tunge skritt hver eneste dag. Mange kunne kalle henne egoistisk for å tenke som hun gjorde, for hun brydde seg nemlig ikke om at hun hadde mennesker rundt henne som var glade i henne. Aldri tenkte hun på hvordan de ville følt det dersom hun forsvant, det eneste hun tenkte var at hun følte seg i veien for alt og alle. Hun var til bry, og alle var sinte på henne. Som den drittungen hun var. De ville vært lettet om de slapp å ha henne der.
Dette såkalte forholdet hun hadde, fungerte ikke særlig bra. Hun var altfor langt nede, altfor ung og dum. Han slo opp med henne, og hun tok det ikke særlig bra. Hun gjorde som de fleste fikk beskjed om når de hadde kjærlighetssorg, å se på triste kjærlighetsfilmer og spise is rett fra boksen. Men det ble jo ikke noe bedre.
Hun følte seg alene, og ingen forstod henne. Ingen forstod smerten hun følte, eller trangen til å skade seg selv, eller dødsønsket hun hadde. Var hun helt alene i denne verden? Stod hun på egne bein? Var det bare hun som kunne gjøre noe med det? Utveien var så enkel som å ende det hele. Hele livet sitt.
Januar 2012. Hun var alene og utgrått. Inne på kjøkkenet fant hun en kniv hun skulle skjære over pulsåren med. Hun skjærte mange ganger, kjente huden dele seg opp og så blodet renne. Det var en befriende følelse. Det blødde, men ikke nok. Hun la seg ned på muren ute, her skulle hun blø og fryse ihjel. Hun gråt ikke lenger. Fredfull var hun, men døde likevel ikke.
Overdose, den siste utvei. Inne på badet befant hun seg med alle de sterke medikamentene hun fant. Hun skulle ta dem alle. Et stort vannglass stod klart ved siden av, og alle tablettene forsvant ned gjennom halsen hennes. Det var rundt førti-femti stykker. Hun var 14 år. Liten og tynn, oppskjært og blodig. Speilbildet viste ei utgrått jente med mascara i striper på kinnene og bustete hår. Nå skulle hun endelig forsvinne. Dette kunne ikke gå galt, nå var alle tablettene borte, inni kroppen hennes.
Hun lå på badgulvet en stund, stirret opp på lysene i taket. Hun ventet på å sovne inn, og var helt rolig. En god stund lå hun der, uten å kjenne noe som helst. Hva faen? Var dette placebo-effekt medisiner? Hun reiste seg brått opp og gikk inn på rommet hun skulle sove på. Synet ble raskt uklart da hun satte seg i senga, og hun følte seg borte, nå skjer det endelig. Så ble det mørkt.
Ekskjæresten hennes hadde en viss aning på hva som hendte, og da hun ikke lenger svarte, bestemte han seg for å ringe foreldrene hennes. Hun ble sjekket til, der hun stille og rolig lå innsovnet i senga. Den bærbare pcen hadde falt i gulvet, og hendene var fortsatt blodige. T-skjorta hun hadde på seg fra Carlings var grå med ei pessimistisk emo-jente på. Litt lik henne selv. Ambulansen kom raskt og jenta var ikke i stand til å gjøre noe, hun var ikke våken og samarbeidet ikke i det hele tatt. Hun ble bært ut på en båre og fraktet til sykehuset. Da hun var på sykehuset ble hun pumpet og magen hennes ble fylt med kull for å fange opp giftstoffene hun hadde i kroppen. Hun oppdaget et glimt av en ambulansesykepleier i uniform som sa “Går det bra?”, så sloknet hun igjen. Hun var i live.
Men fortsatt neddopet. Svært neddopet. Hun våknet sånn halvveis og kjente hun måtte tisse. De plasserte en liten balje under henne som hun kunne tisse i, men hun sovna igjen før noe rakk å skje. De vekte henne og hjalp henne med å reise seg for å gå på do, men da kom kullet opp fra magen. Hun spydde opp noe gråsvart, som minnet henne om en skrekkfilm. Hun elsket skrekkfilmer, men hatet dette. Hvorfor klarte hun det ikke? Hun var så skuffa, for hun ønsket jo så sårt å forlate.
Det hun for det meste gjorde var å sove. Sove vekk den sterke rusen hun hadde. Kvelden dagen etter kom hennes beste venninne for å besøke henne. Hun var den eneste som var tillatt å besøke henne bortsett fra nærmeste familie. Hun hadde med seg et magasin til henne, og satt ved siden av sykehussenga. Den fortsatt neddopede jenta sovnet og våknet konstant, og klarte ikke å holde en ordentlig samtale. Bestevenninna gråt mens jenta sov. Hun satt og så på hennes beste venninne som nettopp hadde holdt på å forlate henne, og alle sammen. Hun kunne vært borte, hadde det ikke vært for ekskjæresten sin “gode gjerning”.
En kveld våknet hun ordentlig og stirret på ei klokke som hang på veggen, det var midt på natta. Hun klarte å tenke, men ikke helt klart. Desperat prøvde hun å huske hva i alle dager som hadde skjedd, hvorfor lå hun der i sykehussenga med ei lyseblå skjorte, med klistremerker på brystene og skjermer som viste pulsen hennes? Hva var det nøyaktig som hadde skjedd? Hun hadde så mange spørsmål. Fortsatt stirret hun på klokka, som nå viste halv fire. Hun lå der i flere timer og tenkte. Skuffet over at selvmordsforsøket var mislykket. Hva kom til å skje nå? Var det noen som visste hva hun hadde gjort?
Hun måtte snakke med forskjellige leger og psykologer som prøvde å få henne til å legges inn på ungdomspsykiatrisk sykehus i en annen by. Hun ville ikke. Hun gråt og ville aller helst være i hjembyen. Der hun følte seg så trygg, samtidig så utrygg. Det endte med at hun måtte bli innlagt, uansett hvor lite hun hadde lyst. Hun måtte. Moren hennes var med henne, og de satt på båten sammen, til en annen by. Hun var enda ikke helt seg selv, fortsatt litt fjern. Medikamentene brukte nok lang tid på å gå ut av systemet hennes. Da hun kom fram gråt hun, hun hatet det. Hun følte hun var i fengsel, og ville hjem så fort som mulig. Hun var i ufattelig mange samtaler med forskjellige fagpersoner. De så på henne som om hun ikke skjønte noen ting, og hun følte seg som et utenomjordisk vesen uten forståelse for noe. Hun likte godt den ene dama hun var i samtaler med hver dag. Likevel hatet hun å være der, og løy om at hun hadde det bedre for å kunne dra hjem. Det fikk hun, og hun kunne endelig dra hjem. Bort fra denne byen, bort fra sykehuset.
De gode venninnene hennes var kjempeglade for at hun var på ei hjemover igjen, og ville møte henne med en gang. Det ble foreslått en aldri så liten jentekveld, til tross for skolen dagen etter. Det virket først som en god idè, og hun skulle dra. Bare ei uke etter selvmordsforsøket. Ryktene hadde selvfølgelig spredd seg. Hun dro på skolen, men hun klarte ikke å være tilstede lange tiden før hun dro hjem igjen. Alle de blikkene. Alle så på henne som den jenta som prøvde å ta selvmord fordi kjæresten hun hadde i knapt en måned gjorde det slutt med henne. Åh, de skulle vel bare visst. De vet det nå, kanskje.
You heard me! På nettbutikken ShopMissA koster alt sammen 1 dollar. Jeg slo på stortromma og kjøpte ting til både meg selv og til andre i julegave for 23$. Altså 23 ting! Utrolig lurt ettersom de har mye kult, både løsvipper, applikatorverktøy, sminkekoster og diverse andre ting som truser, sokker, smykker og eyelinere. Det meste innenfor sminke finnes her!
Jeg har kjøpt masse forskjellig, og det er veldig smart å kjøpe et par småting for å legge i julegaver til både familie og venner. Det er tross alt så billig, og forhåpentligvis bra! Jeg prøvde storesøsters leppeskrubb derfra, og den funket kjempebra! (Den fikk 4,5 av 5 stjerner, og det var rundt 80 stykker som hadde skrevet tilbakemelding på dem, ganske bra spør du meg)
OBS! Det kan ta en god stund før det kommer fram i posten, så om du skal satse på julegaveinnkjøp vil jeg anbefale å gjøre det snarest ettersom det gikk over en måned med venting for noen.
Det har vel mest sannsynlig vært å ha hatt to jobbdager, for da vet jeg at jeg iallefall får lønn for to dager i neste måned. Wohooo! Da blir to av de faste utgiftene betalt.
Ukas cravings
Denne uka har jeg hatt cravings på litt forskjellige ting egentlig. Blant annet sjokolade, julebrus og pizza.
Ukas tanke
Vel, det jeg har tenkt mye på kan jeg dessverre ikke fortelle her. Men jeg kan iallefall fortelle at jeg har tenkt mye på halloweenfesten som skal være om et par uker, kostymet mitt og dekorasjonen til festen! Gleder meg utrolig mye til å stelle istand både huset og meg selv sammen med storesøster.
Ukas film
Requiem for a dream! Denne så jeg egentlig forrige uke, men det er en veldig bra film om narkotika som virkelig legger fokus på bakdelene med et rusmisbruk.
Ukas innkjøp
Det blir garantert Lycke-veska jeg kjøpte på tilbud under prisfest-uka til Amfi!
Ukas nedtur
Ukas nedtur må nok definitivt være timen jeg hadde på sykehuset på torsdag der jeg fikk vite at jeg ikke kommer til å få mer oppfølging angående endometriosen. Det vil si: jeg har prøvd det meste av prevensjonsmidler uten at det har endret noe som helst, og nå er det ikke mer jeg kan gjøre. Det hemmer meg jo fra å gjøre hverdagslige ting, rett og slett fordi jeg har så sterke menssmerter to dager i måneden at jeg blir sengeliggende. Jeg får se hva jeg gjør videre, eller om jeg rett og slett venter til “bolle i ovnen”, som jeg skrev i forrige innlegg.
I dag var jeg på sykehuset til undersøkelse. Noen av dere vet at jeg får oppfølging hos Gynekologisk poliklinikk grunnet endometriose (sterke menstruasjonssmerter), men etter idag blir det ikke mer oppfølging. Jeg har prøvd mange forskjellige prevensjonsmidler i håp om at smertene skal minske. Flere typer p-piller, minipiller, spiral og sprøyte blant annet. Det er dessverre ikke så mange flere ting jeg kan prøve for at det skal bli bedre, og jeg må derfor leve med det.
Jeg har hørt at det ordner seg for en del etter å ha fått barn, men det er jo noe jeg ikke har tenkt til med det første. Jeg er derfor veldig frustrert og lei idag, og har dessuten et par andre problemer jeg ikke fikk noe løsning på.
Jeg får bare rett og slett vente til det blir bolle i ovnen en vakker dag. Slapp av pappa, jeg stresser ikke med det enda! Først friåret, deretter studier, deretter jobb eller videre studier, SÅ kanskje en baby en eller annen gang etter det. Jeg tar det med ro på babyfronten, men jeg vil jo helst unngå vente med å få barn til jeg er 40 da, hvis dere skjønner. Tiden vil for mange “aldri” være rett til å få barn, men noen ganger skjer det uventet og uten at det egentlig passer seg. Sånn er vel livet, men helst en plass mellom 23 og 30 for meg iallefall.
Jeg har vært våken siden klokken 3 i natt. To timer var det eneste jeg fikk til å sove. Jeg har vært utrolig trøtt og sulten i hele dag, og har utrolig nok kommet meg gjennom denne dagen til tross for svimmelhet, kvalme, hodepine, første jobbdag i ny barnehage, jobbintervju og et par timer på lekeland sammen med storesøster og tantebarna mine.
Det gikk bedre enn forventet på jobb, jeg har nettopp begynt å bruke en lånetelefon som er betydelig bedre enn min forrige. Jeg hadde en Samsung S4 Mini, mens denne er en vanlig Samsung S4, men jeg må si det er forskjell altså! Akkurat nå sitter jeg med pcen på fanget og med føttene opp i senga for å prøve å slappe av, jeg har nemlig så vondt i beina at jeg ikke klarer å gå. Det kjennes ut som intense voksesmerter, men det vet jeg jo det ikke er siden jeg er ferdigvokst. Fikk disse type smertene også spesielt når jeg hadde hatt en lang dag på jobb med mye ståing og gåing rundt. Det blir tusen ganger verre om jeg står oppreist, så det vil jeg helst slippe. Det er nå jeg virkelig skulle ønske jeg hadde superkrefter som kunne dra ting til meg som jeg egentlig må gå for å hente… Livet altså.
Men, I did it!!! Jeg kom meg gjennom dagen, og så skal jeg snart hente kjæresten på jobb og imorgen er det opp tidlig for å rekke timen på sykehuset. Håper bare så inderlig jeg kan sove litt mer enn bare to timer i natt da.
Herregud, 6 sesong er så bra! Jeg mener fortsatt at ingenting slår sesong 1, men denne er en flott nummer 2. Gleder meg vilt til hver torsdag da jeg kan se ny episode.
Dexter
En serie om en seriemorder som dreper folk som har drept andre uskyldige mennesker for å “rydde opp i gatene”. Denne mannen er også blodetterforsker og jobber sammen med politiet, ironisk nok. Jeg liker denne serien kjempegodt, den er veldig spennende og jeg ser den sammen med kjæresten min, storesøster og hennes samboer.
Skam
En skikkelig ungdomsdrama veldig mange norske ungdommer følger med på, inkludert meg! Den kan være litt teit også, men veldig spennende.
Rob & Chyna
Haha, reality altså <3 <3 Aner ikke om det kommer noe mer Keeping up with the Kardashians, så jeg følger iallefall med på denne! The Kardashian girls er iallefall litt med i den. Dette er en typisk serie jeg kan se på mens jeg holder på med noe annet, som kan stå på i bakgrunnen og jeg likevel får med meg hva som skjer! Dessverre er denne serien ferdig nå (?).
Denne uka har definitivt høydepunktet vært å få lønn for forrige måned, haha. Det er herlig å se at utgiftene går sin naturlige gang med tanke på betaling. Neste måned derimot, får jeg ikke lønn i det hele tatt eller kjempelite (hvis jeg er så heldig og får jobbe litt snart). Kan vel også si at både bursdagen til tantebarnet mitt og bursdagen vennen min Stian har vært et fint høydepunkt i uka!
Sminken jeg hadde i bursdag på lørdag! (Jeg brukte Ruby Slipper på leppene og den skal jeg seriøst aldri bruke igjen med mindre det er snakk om 5 minutter, for den begynte å flake seg skikkelig slik at jeg kunne “rive” den av lett som bare det, og ikke minst var den klissete og skilte seg en del etter den hadde “tørket” som den egentlig aldri gjorde)
Ukas cravings
Jeg har egentlig hatt mest cravings på sjokolade denne uka. Kjipt at jeg ikke tåler det sånn kjempebra, men litt om gangen går greit! I dag kjøpte jeg 10 småsjokolader på Europris for 25 kroner, heaven.
Ukas tanke
Jeg har tenkt en del på å selge bilen min. Sad but true, og det er jo absolutt nødvendig å ha bilen min med tanke på at jeg er tilkallingsvikar i forskjellige barnehager der jeg ikke særlig lett kan komme meg mellom med buss, MEN når jeg har hatt såpass lite jobb har jeg ikke råd til å betale utgiftene til bilen min. Det er en ond sirkel det der. Flytter jeg ut av byen til sommeren så selger jeg garantert bilen min, om jeg ikke gjør det nå.
Ukas innkjøp
Jeg har enda ikke fått den da, men boka til Sophie Elise er forhåndsbestilt slik at den skal komme hjem til meg på fredag denne uka. Gleder meg vilt til å lese den, og det er nok verdt det!
Ukas nedtur
Å ikke få jobben jeg var på intervju til var nok det kjipeste med denne uka. Men sånn er livet, og det er mange om beinet når det er snakk om jobber. Noen var nok mer kvalifisert enn meg, og det får jeg leve med!
Herregud, jeg har innsett hvor konfliktsky jeg faktisk er. Det er sånn at jeg ikke helt tør å ytre mine meningene jeg innerst inne har i frykt for å bli hetset på, få stygge kommentarer eller skape en svær diskusjon. Jeg vil aldri tråkke noen på tærne, eller si noe som gjør at de virkelig snakker tilbake. Jeg HATER krangling, og iallefall med folk jeg ikke kjenner godt, har respekt for eller ikke kjenner i det hele tatt.
Åh gud, dere skulle visst så mange sterke meninger jeg har om ting. Jeg er flink til å se ting fra flere perspektiver, og derfor er jeg IKKE politisk aktiv. Jeg kan være enig med flere, men det jeg liker best er å møtes på halvveien og akseptere at alle er forskjellige, mener forskjellige ting og kan forstå hvorfor. Om jeg hører noen komme med et utsagn jeg er totalt imot og mener det stikk motsatte, holder jeg bare kjeft fordi jeg ikke tør å diskutere. Er det bare jeg som er sånn eller? Det virker som folk rundt meg elsker å diskutere meningene sine, mens jeg bare sitter der mens det bobler inni med av enten irritasjon eller gode utsagn jeg ikke får ytret. Jeg hater å få oppmerksomhet på en negativ måte, og vil bli likt i så stor grad som mulig.
Jeg er redd for å si noe feil, noe som er for teit eller noe som ikke forsvarer mine meninger, og ikke minst komme med dårlige argumenter.
Sånn helt seriøst, det er såpass ille at jeg ikke engang vil vise andre hvordan musikksmak jeg har, haha. Er ikke det helt tåpelig? Det er mest fordi jeg ikke vil lage diskusjon om hva som er bra og dårlig musikk. Jeg skjuler hva jeg liker, hvilke meninger jeg har og prøver å være så nøytral som bare faen mulig. En mer konfliktsky person enn meg skal dere lete lenge etter!
