Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jenta på 14 år hadde skadet seg selv i nærmere et halvt år nå. Hun var veldig langt nede, og svært deprimert. Ingen livsglede fantes i henne. Hun hadde svart halvlangt hår med ferske sår på armene. Hun var forelsket i sin nye og første kjæreste. Hun kunne ikke lenger si at hun ikke drakk alkohol eller var ukysset. Hun drakk alkohol og hadde sex uten å være klar for det, eller gammel nok. Hun var ikke seg selv eller hadde et ordentlig realitetsbilde. Skulket skolen omtrent hver dag, stakk av hjemmefra og behandlet hverken henne selv eller andre med respekt. Hun var så langt nede at hun ikke lengre visste hvem hun var.

Tapetkniven var hennes beste venn, hun hadde en kjæreste hun såvidt visste hvem var, men hun var ikke glad. Tvert imot, og hun tenkte ofte på å ta sitt eget liv. Det hadde hun tenkt mye på, metoden altså. Hvordan hun skulle ende sine dager på jorda. Hvordan hun skulle sovne stille og fredelig inn, uten å måtte gå der med tunge skritt hver eneste dag. Mange kunne kalle henne egoistisk for å tenke som hun gjorde, for hun brydde seg nemlig ikke om at hun hadde mennesker rundt henne som var glade i henne. Aldri tenkte hun på hvordan de ville følt det dersom hun forsvant, det eneste hun tenkte var at hun følte seg i veien for alt og alle. Hun var til bry, og alle var sinte på henne. Som den drittungen hun var. De ville vært lettet om de slapp å ha henne der.

Dette såkalte forholdet hun hadde, fungerte ikke særlig bra. Hun var altfor langt nede, altfor ung og dum. Han slo opp med henne, og hun tok det ikke særlig bra. Hun gjorde som de fleste fikk beskjed om når de hadde kjærlighetssorg, å se på triste kjærlighetsfilmer og spise is rett fra boksen. Men det ble jo ikke noe bedre.

Hun følte seg alene, og ingen forstod henne. Ingen forstod smerten hun følte, eller trangen til å skade seg selv, eller dødsønsket hun hadde. Var hun helt alene i denne verden? Stod hun på egne bein? Var det bare hun som kunne gjøre noe med det? Utveien var så enkel som å ende det hele. Hele livet sitt. 

Januar 2012. Hun var alene og utgrått. Inne på kjøkkenet fant hun en kniv hun skulle skjære over pulsåren med. Hun skjærte mange ganger, kjente huden dele seg opp og så blodet renne. Det var en befriende følelse. Det blødde, men ikke nok. Hun la seg ned på muren ute, her skulle hun blø og fryse ihjel. Hun gråt ikke lenger. Fredfull var hun, men døde likevel ikke.

Overdose, den siste utvei. Inne på badet befant hun seg med alle de sterke medikamentene hun fant. Hun skulle ta dem alle. Et stort vannglass stod klart ved siden av, og alle tablettene forsvant ned gjennom halsen hennes. Det var rundt førti-femti stykker. Hun var 14 år. Liten og tynn, oppskjært og blodig. Speilbildet viste ei utgrått jente med mascara i striper på kinnene og bustete hår. Nå skulle hun endelig forsvinne. Dette kunne ikke gå galt, nå var alle tablettene borte, inni kroppen hennes. 

Hun lå på badgulvet en stund, stirret opp på lysene i taket. Hun ventet på å sovne inn, og var helt rolig. En god stund lå hun der, uten å kjenne noe som helst. Hva faen? Var dette placebo-effekt medisiner? Hun reiste seg brått opp og gikk inn på rommet hun skulle sove på. Synet ble raskt uklart da hun satte seg i senga, og hun følte seg borte, nå skjer det endelig. Så ble det mørkt. 

Ekskjæresten hennes hadde en viss aning på hva som hendte, og da hun ikke lenger svarte, bestemte han seg for å ringe foreldrene hennes. Hun ble sjekket til, der hun stille og rolig lå innsovnet i senga. Den bærbare pcen hadde falt i gulvet, og hendene var fortsatt blodige. T-skjorta hun hadde på seg fra Carlings var grå med ei pessimistisk emo-jente på. Litt lik henne selv. Ambulansen kom raskt og jenta var ikke i stand til å gjøre noe, hun var ikke våken og samarbeidet ikke i det hele tatt. Hun ble bært ut på en båre og fraktet til sykehuset. Da hun var på sykehuset ble hun pumpet og magen hennes ble fylt med kull for å fange opp giftstoffene hun hadde i kroppen. Hun oppdaget et glimt av en ambulansesykepleier i uniform som sa “Går det bra?”, så sloknet hun igjen. Hun var i live. 

Men fortsatt neddopet. Svært neddopet. Hun våknet sånn halvveis og kjente hun måtte tisse. De plasserte en liten balje under henne som hun kunne tisse i, men hun sovna igjen før noe rakk å skje. De vekte henne og hjalp henne med å reise seg for å gå på do, men da kom kullet opp fra magen. Hun spydde opp noe gråsvart, som minnet henne om en skrekkfilm. Hun elsket skrekkfilmer, men hatet dette. Hvorfor klarte hun det ikke? Hun var så skuffa, for hun ønsket jo så sårt å forlate.

Det hun for det meste gjorde var å sove. Sove vekk den sterke rusen hun hadde. Kvelden dagen etter kom hennes beste venninne for å besøke henne. Hun var den eneste som var tillatt å besøke henne bortsett fra nærmeste familie. Hun hadde med seg et magasin til henne, og satt ved siden av sykehussenga. Den fortsatt neddopede jenta sovnet og våknet konstant, og klarte ikke å holde en ordentlig samtale. Bestevenninna gråt mens jenta sov. Hun satt og så på hennes beste venninne som nettopp hadde holdt på å forlate henne, og alle sammen. Hun kunne vært borte, hadde det ikke vært for ekskjæresten sin “gode gjerning”.

En kveld våknet hun ordentlig og stirret på ei klokke som hang på veggen, det var midt på natta. Hun klarte å tenke, men ikke helt klart. Desperat prøvde hun å huske hva i alle dager som hadde skjedd, hvorfor lå hun der i sykehussenga med ei lyseblå skjorte, med klistremerker på brystene og skjermer som viste pulsen hennes? Hva var det nøyaktig som hadde skjedd? Hun hadde så mange spørsmål. Fortsatt stirret hun på klokka, som nå viste halv fire. Hun lå der i flere timer og tenkte. Skuffet over at selvmordsforsøket var mislykket. Hva kom til å skje nå? Var det noen som visste hva hun hadde gjort? 

Hun måtte snakke med forskjellige leger og psykologer som prøvde å få henne til å legges inn på ungdomspsykiatrisk sykehus i en annen by. Hun ville ikke. Hun gråt og ville aller helst være i hjembyen. Der hun følte seg så trygg, samtidig så utrygg. Det endte med at hun måtte bli innlagt, uansett hvor lite hun hadde lyst. Hun måtte. Moren hennes var med henne, og de satt på båten sammen, til en annen by. Hun var enda ikke helt seg selv, fortsatt litt fjern. Medikamentene brukte nok lang tid på å gå ut av systemet hennes. Da hun kom fram gråt hun, hun hatet det. Hun følte hun var i fengsel, og ville hjem så fort som mulig. Hun var i ufattelig mange samtaler med forskjellige fagpersoner. De så på henne som om hun ikke skjønte noen ting, og hun følte seg som et utenomjordisk vesen uten forståelse for noe. Hun likte godt den ene dama hun var i samtaler med hver dag. Likevel hatet hun å være der, og løy om at hun hadde det bedre for å kunne dra hjem. Det fikk hun, og hun kunne endelig dra hjem. Bort fra denne byen, bort fra sykehuset. 

De gode venninnene hennes var kjempeglade for at hun var på ei hjemover igjen, og ville møte henne med en gang. Det ble foreslått en aldri så liten jentekveld, til tross for skolen dagen etter. Det virket først som en god idè, og hun skulle dra. Bare ei uke etter selvmordsforsøket. Ryktene hadde selvfølgelig spredd seg. Hun dro på skolen, men hun klarte ikke å være tilstede lange tiden før hun dro hjem igjen. Alle de blikkene. Alle så på henne som den jenta som prøvde å ta selvmord fordi kjæresten hun hadde i knapt en måned gjorde det slutt med henne. Åh, de skulle vel bare visst. De vet det nå, kanskje.