Jeg lengter etter ferie nå. Jeg har hatt fri fra jobb i akkurat en uke, men har ikke gjort noe som helst rett og slett fordi lommeboka sier nei. Utrolig kjipt! Et år sier jeg bare, da blir det ferie. I dag har det vært overraskende bra vær her i den lille byen i nord. Jeg har sittet ute en god del idag og lest. Faktisk har jeg begynt å lese bøker! Jeg leste ut “Et helt halvt år” på bare en og en halv dag. Nå har jeg begynt på etterfølgeren som heter “Etter deg”. Ellers har jeg en handlepose fullt av krimbøker som jeg skal få låne av mamma. Faktisk digger jeg det, for man skaper seg et eget bilde av hvordan alt ser ut, både miljøet rundt, personer og handlingen. Jeg har enda ikke prøvd å lese krim, så det skal jeg iallefall teste ut! Det er virkelig nå jeg skjønner hvor mye jeg trenger brillene mine når jeg leser da.
Jeg vil dra til et annet sted for å oppleve annen natur og andre mennesker. Selvfølgelig vil jeg veldig gjerne dra til sydenplassene, men jeg hadde vært like glad for en tur til England, Skotland, Irland og slike steder. Men, Kreta er virkelig plassen jeg vil til akkurat nå om det skulle vært syden og hvite strender. Det virker som en fantastisk fin plass! Siden jeg vil gjøre mest mulig ut av en eventuell tur dit, vil jeg vente til jeg har spart nok til å kunne bo på et fint sted og gjøre masse ting. Kanskje neste sommer?
En ting som har skjedd siden sist er at jeg har klippet håret! Jeg har ingen bilder av det for øyeblikket, men det skal jeg altså dele med dere så snart jeg har mulighet. Merker at det begynner å bli sent nå, men sånn blir det hver eneste ferie jeg har. Regner med jeg kanskje vokser det av meg etter noen år!
Slike spørsmål tenker jeg på ofte. Sikkert hver dag. Jeg håper ikke jeg er den eneste, for det virker så teit. Spørsmål jeg ofte tenker på er for eksempel: Hvorfor gråter vi? Hvorfor kysser man hverandre? Hva skjer i kroppen når man sovner? Hvorfor må man på liv og død sove? Hvordan kan vi egentlig tenke på ting? Hva er tiden? Eksisterer den egentlig?
Altså… Jeg er altfor flink til å tenke på kompliserte ting med andre ord. Eller, det trenger jo ikke nødvendigvis å være så komplisert da. Føler meg likevel som et fem år gammelt barn som spør om hver minste lille ting. Det vet jeg kjæresten min får gjennomgå hver gang vi er sammen.
Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har slitt litt den siste tiden. Angsten og depresjonene jeg var så plaget med før, har begynt å krype tilbake til meg. På en side er det jævlig, men på en annen side føler jeg meg som… meg? Det er en del av meg og min personlighet. Hvordan jeg takler ting, hvordan jeg reagerer. Jeg har hatt angst så lenge jeg kan huske, uten at jeg helt viste hva det var. Det er lett å si at jeg skal tenke på andre ting, snu om tankene liksom. Noen ganger trenger jeg å bryte sammen.
Jeg forstår hva dere tenker. “Herregud, Maria Jakobsen Moe?! Vil du virkelig leve med angst?” Nei, det vil jeg ikke. Men jeg aksepterer at det er en del av meg. Det kommer og går, noen ganger verre enn andre. Men, hver eneste gang kommer jeg meg gjennom det. Det klarer jeg, for det er jo bare sånn jeg er! Dette er ikke et lett tema for meg å skrive om. Jeg har brukt flere dager på å redigere dette innlegget før jeg har turt å publisere, men det er noe jeg følte jeg trengte å få sagt. Uansett hvem som leser eller ei, det er iallefall ikke noe jeg skal skjule.
