Jeg aner ikke hva jeg skal starte med. Hei, Hallo, God dag? Etter gårdagens innlegg fikk jeg mye respons, kanskje noen nye lesere og mye støtte. Jeg skrev et lignende innlegg på min forrige blogg, da jeg var 15 år. Denne gangen ville jeg skrive det mer detaljert, og sett ut fra en annen vinkel. Jeg ville bekrefte at det ikke var på grunn av ekskjæresten min jeg så sterkt ønsket å dø. Noe jeg ble anklaget for et par ganger. Jeg slet hele veien, både før og etter forsøket. Tro det eller ei, men jeg kom meg overraskende fort over han.
For tiden har jeg ikke en særlig god periode heller, for jeg er stappfull med angst og depresjoner. I det minste har jeg ikke skadet meg selv på år og dager eller planlagt å ta livet mitt. Selvfølgelig har jeg tenkt tanken en gang eller to i ettertid, men jeg er mye mer takknemlig for å være i live. Hva hadde skjedd om eksen ikke hadde kontaktet foreldrene mine? Hvordan hadde hverdagen til de som betyr mye for meg idag vært om jeg lyktes?
Jeg hadde ikke møtt Mathias, ikke gått på videregående, ikke fått sertifikatet eller festet lovlig. Ikke hadde jeg dratt til Frankrike, sett American Horror Story eller oppleve å ha en jobb. Det har ikke skjedd så mange store ting i livet mitt. Jeg har ikke blitt kjendis, flyttet ut hjemmefra, vært utvekslingsstudent eller hoppet fra et fly. Ofte tenker jeg på hvordan ting ville vært om jeg døde den natta. Kanskje ting ikke ville vært så annerledes egentlig? Bare at jeg ikke var tilstede, at jeg var visket ut av hverdagen som den er nå. Kanskje familien min ville vært lykkelig, Mathias hatt en annen kjæreste uten å engang tenkt over at 14 år gamle meg i parallellklassen hans lyktes med et selvmordsforsøk.
Det er rart å tenke på, veldig rart! Jeg tenker ofte over det, og det er ganske surrealistisk. At jeg var på nippet til å sovne inn på ekte, å forsvinne helt. Det forrige innlegget var ikke for å oppmerksomhet eller medfølelse. Jeg hadde lyst til å uttrykke meg bedre om hva som hendte. Jeg valgte å dele innlegget på min egen Facebook for å nå ut til venner, bekjente og familie. Jeg vil være ærlig og vil ikke legge skjul på fortiden min. Det er som det er, og ingen (inkludert meg selv) kan ikke forandre på noen ting. Adios, vi blogges!