Every day is a challenge

 

 

 

Blir jeg ikke ferdig med denne angst-praten snart? Nei, det blir jeg nok ikke med det første. Jeg står midt i det, og jeg må få det ut en plass. Det er faktisk mye lettere for meg å sette ord på følelsene mine når jeg skriver dem enn når jeg prøver å forklare dem til noen. Jeg prøver å begrense meg, å ikke la det bli altfor personlig og privat. Det er vanskelig, og jeg skulle så gjerne fortalt 100% hva mine utfordringer er. 

Jeg skal prøve å si det som det er. Hver eneste dag er en utfordring. Jeg gråter så og si hver kveld og hver morgen, fordi jeg gruer meg. Til nesten alt jeg skal gjøre. En ny dag føles ut som et nytt problem. Jeg legger meg og våkner alltid med spørsmålet “klarer jeg å komme meg gjennom denne dagen?”. Noen ganger sier det stopp, og da vil jeg helst ligge under dyna å gjemme meg. Der kan ingen se meg. Se hvordan jeg sliter med å puste, hvordan jeg skjelver, hvordan jeg er på gråten. Jeg presser meg likevel til å gjøre ting, i så stor grad at det egentlig bare gjør vondt verre fordi jeg blir utbrent og sliten. 

Det har gått langt nå. Jeg innser det selv. Samtidig vet jeg ikke hvilke muligheter jeg har eller hva jeg skal gjøre. Jeg får ofte beskjed om å prøve, å utfordre meg selv. Det er akkurat det jeg gjør, og har gjort den siste tiden. Når skal det blir bedre da? 

 

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg