En måned siden jeg har blogget, ja. Good job Mairho! Jeg har kommet inn i en problematisk fase der det oppstår problemer som må løses hele tiden i større grad enn før. Der jeg er stressa, smålig redd og usikker. Plutselig forventes det at jeg er så mye mer voksen, nå forventes det at ei 18 år gammel jente skal ha jobberfaring, noe jeg ikke har, og det forventes at jeg begynner å ha ansvar for egen økonomi. Det forventes at jeg må finne ut hva jeg skal bli og gjøre resten av livet mitt (til en viss grad). Hvorfor er det sånn egentlig? At man forventes å måtte klare seg selv på egenhånd, både med tanke på økonomi, utdanning og alt mulig. Jeg føler meg liksom fortsatt som et barn. For øyeblikket er jeg evig takknemlig for at jeg bor hjemme og ikke betaler for det. Selvfølgelig er jeg lei over å trø rundt hjemme, vil flytte ut sammen med kjæresten og få bestemme litt selv på mitt eget sted. Helst i en annen by.
Jeg tenker mye. Ihvertfall på hva som skal skje etter skolen. Jeg har søkt på fire forskjellige skoler på sykepleier-linja til nå. Hva om jeg på et mystisk vis klarer å skaffe meg en jobb før jeg eventuelt flytter ut av byen? Hva skjer da? Vurderer også et friår her i Harstad med bare jobbing for å spare penger om det går seg til sånn. Tiden etter videregående er faktisk så usikker at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg kjenner at jeg trenger en pause, men hele tiden er det noe. I helgene også, jeg får liksom ikke helt roen i meg uansett hva jeg gjør.
Utbrudd i ansiktet har jeg også, festlig.
Som jeg alltid sier til Mathias i bilen "too stressed to be depressed", "stressed but well dressed" og hele den der regla, mest bare på tull da. Men det stemmer vel egentlig? Og forresten så hater jeg å kjøre bil. HATER det. Selv om jeg kjører bil hver dag er jeg faktisk ennå ikke vant til det, og jeg holder flere gang på å krasje. Ikke nødvendigvis alltid med andre biler men generelt bare kjøre utenfor, bryte vikeplikten med et uhell, få sleng på bilen i svinger. Er livredd når jeg kjører, og den neste bilen jeg skaffer meg håper jeg for guds skyld har automatgir. Det verste jeg vet er parkering, rygging og bakkestarter. Generelt bare det å kjøre i trafikken med mange biler rundt meg og mange ting å huske på. Jeg er sikker på at 99,9% av alle gangene jeg kjører blir jeg frustrert, noen ganger holder jeg på å begynne å gråte og tenker at jeg skulle ønske jeg faen aldri tok lappen eller skaffet meg bil i det hele tatt.
Og herregud, TRENINGA??? Hva har skjedd med den? Jeg har ikke rørt stanga eller gjort noen som helst form for trening på flere uker. Jeg har null motivasjon og null "glede" av noe som helst slag av å i det hele tatt tenke på pole eller noe. Jeg må helt seriøst sette det på vent, ikke vet jeg hvor lenge men sånn får det være foreløpig… Har søkt på skoler, studentboliger og alt mulig til nå, så om et par måneder skal alt av pensum på skolen være gjennomgått, og det blir herlig!
Huff, det er ikke alltid så lett! Men heldigvis kommer det bedre perioder. Og selv om det kanskje føles sånn er det ikke noe krav at du skal klare deg helt selv om 18-åring altså. Selv studerer jeg design nå f. eks, men vurderer å studere tekst når jeg er ferdig med det. Man har lov å prøve å feile litt, man lever tross alt bare en gang 🙂