De fleste vet hvordan det føles å være nervøs for noe. Første skoledag, en opptreden, et jobbintervju eller et muntlig framlegg. Det er ikke en behagelig følelse, det å være nervøs. De fleste kjenner til det. Klamme hender, skjelving, hjertebank, ekkel magefølelse, ujevn pust. Man prøver så godt man kan å snu om tankene; “Herregud, slutt å tenk på det! Det kommer til å gå fint“, men likevel er nervøsiteten der. Slik har jeg det hver dag. Kroppen og tankene mine er urolige. “Men hvorfor?“, tenker jeg. Hva er det som gjør meg så forbanna urolig og stressa hele tiden? 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

“Det er naturlig“, tenker jeg. “Det går over“. Jeg prøver å roe ned, prøver å puste jevnt, men det ser ikke ut til å hjelpe. Når det ikke hjelper blir jeg enda mer stressa. “Nei, det går ikke! Sånn kan jeg ikke ha det nå, jeg har jo viktige ting jeg må gjøre idag“. Jeg får hodepine, blir svimmel og må sette meg ned. Jeg føler meg utmattet, syk rett og slett. “Hva er galt med meg? Noe må det være“. Det trenger ikke bestandig å være noe spesifikt jeg er nervøs for, noen ganger selvfølgelig, men som oftest overtenker jeg alt jeg skal gjøre. Ikke minst bekymrer jeg meg for framtiden min, for økonomien og trivselen i mitt eget liv. Det er nesten som om jeg står i en felle og ikke kommer meg noen vei. Hverken fram eller tilbake. Her står jeg, fastbundet, og kommer meg ikke videre. Jeg vet hva jeg tenker på og noen av tingene jeg bekymrer meg for, og jeg vet med sikkerhet at jeg er nervøs og har angst. 

(2014)
 

Jeg liker å drømme meg bort, å prøve å tenke at ting etterhvert vil bli mer stabilt. Men det er så lenge til. Jeg har ikke begynt med utdanning, jeg bor fortsatt hjemme, i den samme byen som bestandig. Det er enda så langt igjen å gå, flere perioder med angst og nervøsitet. Jeg har ikke energien til det, jeg har ikke energien til noe. Noen dager går det greit, og jeg kaster meg ut i det jeg må gjøre, mens noen dager kan være veldig vanskelige. Da har jeg mest lyst til å bare holde meg hjemme, klamre meg inntil kjæresten, snakke i telefonen med storesøster eller dra på besøk til besteforeldrene mine. Det vet jeg at jeg selvfølgelig ikke kan gjøre hele tiden. Det er iallefall sånn jeg har det for tiden. Jeg er et vrak. Så da vet dere det. Et stressa, nervøst vrak.