Dette innlegget er ingen fasit på hvordan alle med angst føler det, men et innblikk i et angstanfall jeg hadde nylig. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er lørdag. Jeg drikker alkohol sammen med venner av meg. Jeg ler og har det fint. Etterhvert befinner jeg meg på det eneste utestedet vi har for 18-åringer i byen. Jeg har en samtale med venner av meg. Ingenting har skjedd, og jeg har det fortsatt fint. 

Jeg blir kvalm. “Hvorfor? Jeg er jo ikke full, jeg har drukket en flaske vin og flere glass vann gjennom hele kvelden men ikke mer”, tenker jeg. “Jeg må ha vann”. Jeg sliter med å puste. Uten å tenke over at jeg står sammen med noen, går jeg rett til baren og spør etter et glass vann. Desperat venter jeg på vannet. Kvalmen forverrer seg, pusten også. Jeg griper vannglasset og drikker to slurker av sugerøret. Lydene rundt meg forsvinner, jeg hører ingenting. Ingenting annet enn piping. Jeg blir nummen i hele kroppen og ansiktet. Nå begynner jeg å bli redd. Jeg må bort med en gang. 

Stressa som jeg er setter jeg fra meg vannglasset på det nærmeste jeg finner. Nå må jeg komme meg ut herfra. “Hva er det som skjer med meg?”. Jeg observerer en mengde folk sperre døren, dette blir ikke bare bare. Jeg får ikke puste. Jeg er redd for å spy. Jeg er redd for å besvime. Jeg må ut nå. 

Jeg møter blikket til fremmede mennesker. Vi ser på hverandre, men jeg ser ikke dem. Jeg ser ikke i det hele tatt. “Svartner det for meg nå? Vær så snill. Ikke her inne”. Jeg føler ingenting, hører ingenting og ser ingenting. Jeg presser meg ut. Jeg klarer ikke lengre å stå oppreist, jeg må sitte. Jeg må være rask så jeg ikke faller. Ikke foran alle disse menneskene, vær så snill. Jeg har panikk. En benk litt lengre unna får jeg øye på, jeg går dit uten ansiktsuttrykk. Ingen følelser. Setter meg ned, kjenner ikke at det er kaldt. 

Nå kan jeg puste. Ut, inn. Ut, inn. Ikke spy nå, vær så snill. Ut, inn. Ut, inn. Hodet mitt har et voldsomt trykk. Jeg må puste. Ingenting annet kan hjelpe nå. “Hva om noen ser meg? Herregud så teit dette her må se ut. Her sitter jeg alene, med hodet ned i hendene, framoverbøyd”. Endelig klarner det til. Fortsatt litt kvalm. Jeg finner fram telefonen og ringer kjæresten. 

Etter denne episoden har jeg ikke hatt det så greit. Det jeg har gjort har vært en utfordring, og jeg har ikke fått roen i kroppen. Dette ga dere kanskje et innblikk i hvordan angst også kan påvirke kroppen. Det slo meg ikke før i ettertid at dette var et angstanfall, et aldri så lite angstanfall. Det er jo egentlig normalt for meg. Det er langt ifra første gangen det har skjedd, men for meg kommer angstanfall i flere versjoner og noen er verre enn andre. Dette var et av de verre tilfellene hvor det virkelig har påvirket kroppen også.