Noe jeg hater, er at fordi jeg er psykisk syk “må” jeg være i dårlig humør hele tiden. Jeg må ha angst hele tiden og være lei meg hele tiden. Jeg kan ikke smile, ikke le eller snakke om noe fint. Da er jeg jo ikke syk. Da er det jo bare noe jeg sier for å slippe unna ting. Det er veldig få som har sett meg når jeg har det ille, og om jeg har det ille når jeg omringes av folk er jeg flink til å holde det skjult. Jeg skammer meg over meg selv når jeg ikke takler å gjøre enkelte ting. Men, da kan jeg ikke gjøre noe annet enn det jeg hadde tenkt til for da er jeg ikke syk. Da skal jeg ligge i senga og gråte hele dagen, det er det jeg er ment til å gjøre. Jeg kan ikke prøve å ha det gøy en kveld, omgås med vennene mine eller søke hjelp hos dem. Da er jeg langt ifra syk!
I mange tilfeller kan ikke alle rundt deg merke at du er psykisk syk. Du prøver kanskje å gjøre ditt beste blant folk og ikke lage dårlig stemning med å vise hva du egentlig føler. Om noen spør deg hvordan det går, og du prøver å svare ærlig, får du kanskje til svar “Nei, det ser jo ut som du har det helt fint du?”. Eller om du sier du har det bra, får du kanskje senere høre “men du sier jo du har det bra, da kan du jo ikke være syk”. Når jeg er sammen med andre prøver jeg så godt jeg klarer å glemme hva jeg sliter med, og prøve for de andres del å være i godt humør. Det er nesten en skam å være psykisk syk, for det er noe som ikke bestandig vises = det er vanskelig å bli trodd på.
