Jeg går bestandig rundt med en følelse av at jeg ikke blir trodd, at jeg er til bry fordi jeg ikke gjør noe med livet mitt. Jeg prøver å få mer jobb, men det er ikke så enkelt. Angsten min har forverret seg mye, og nå føles det ille å kjøre bil, dra på butikken eller vise meg i offentlighet generelt. Jeg hater det. Jeg er 110% klar over at det ikke blir bedre av å unngå det jeg frykter, men jeg er sliten og eier ikke energi om dagene. Mye av det kommer vel av at jeg som oftest sitter inne i senga, søker på jobber der jeg får avslag etter avslag, venter på å se hva som feiler meg. Hva om det ikke er noe som feiler meg? Hva om jeg bare er lat? Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er lat, for jeg var ikke så tappet for energi før. Jeg tar kosttilskudd også, men jeg er like slapp hver dag. Eller, noen dager er det virkelig ille. 

Jeg hater å klage. Hater å si hvordan jeg egentlig har det. Men jeg vet jeg må, for det blir ikke bedre akkurat nå. Det blir verre om jeg holder det inne, og jeg fersker meg selv i å være flau over hva jeg sliter med. Er redd de fleste ikke vil forstå. Det er jo ikke en ordentlig tilstand det? Det er jo bare jeg som er lat og ikke eier motivasjon? Det er min egen feil at jeg er redd for alt og ingenting? Det er min egen feil, for hvem andre sin kan det være? Det er sånn jeg har vokst opp, det er noe jeg har levd med. Det blir vanskelig å komme seg ut av det med det første, men en gang skal det gå. Akkurat nå har jeg vanskeligheter med å gjøre hverdagslige ting, og det har forverret seg. Jeg hater å omringes av mange folk, være sammen med hele familien samtidig, å betale i kassa på butikken, å parkere bilen, alt mulig.  

Det er sånn jeg har det for tiden. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, og regner med jeg bare må “go with the flow” en stund til. Finne ut hva som egentlig feiler meg, bli henvist til psykolog eller noe annet. Hva som helst, så lenge jeg føler noe blir gjort.