De fleste av dere vet at jeg har en kjæreste, Mathias. Om noen dager har vi vært sammen i to og et halvt år. Derfor tenkte jeg å dele historien om hvordan vi ble sammen, hvordan vi ble kjent og alt det der. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sesongens lekreste kjoler

Back story: Jeg og Mathias gikk på samme ungdomsskole i parallellklasser. Vi er altså like gamle, og utvekslet kanskje et par ord med hverandre gjennom alle årene til sammen.

Skal vi se, jeg tror vi først startet å snappe litt med hverandre i mars 2014 da vi begge gikk vårt første år på videregående. Som venner, selvfølgelig. Bare i ny og ne. Det var først i midten eller slutten april vi begynte å snappe litt oftere, jeg så fortsatt på oss som venner. Jeg syntes i all hemmelighet at han var pen, og jeg tenkte en del på det. I mai var interessen var der fra min side, men jeg tenke at det aldri hadde gått seg til, og at han kanskje ikke tenkte det samme om meg. Vi ble ærlige om at vi likte hverandre, men tenkte at vi kanskje skulle blitt litt bedre kjent. Altså å møtes på ekte for å prate istedet for å kun snappe. 

En av de mange snappene jeg screenshotta. 

Her i Harstad og sikkert flere steder i landet feires det 16.mai blant ungdommer med å drikke seg dritings, gjerne ute. Vi har et sted som heter Folkeparken, der det stadig pleier å være 16.mai-fester. Der skulle vi begge befinne oss. (Jeg uten å egentlig ha lov til det ettersom jeg var 16 år). Da vi først gikk forbi hverandre IGNORERTE VI HVERANDRE???? Hahaha fyfaen, så sjenert! Etterhvert som vi hadde fått litt innabords, møtte vi på hverandre og turte selvfølgelig å snakke litt. Vi kysset i noen minutter, så dro jeg hjem. Jeg var veldig sjokkert over at vi hadde kysset, og hadde langt ifra forventet meg at det skulle skje, iallefall ikke etter vi ignorerte hverandre helt i starten. Da jeg kom hjem og hadde lagt meg til å sove, så jeg at jeg hadde et ubesvart anrop fra et nummer jeg ikke kjente igjen. Det var nemlig han som ikke hadde fått med seg at jeg dro, litt søtt da. 

Har et bilde eller to fra dette her, men det tror jeg ikke jeg skal dele, det er så flaut for jeg så helt forferdelig ut. 
 

17. mai bestemte vi oss for å møte hverandre dagen etter, helt alene. Jeg måtte uansett dra til en minibank for å ta ut penger, og han bodde i området. Han gikk ned og henta meg fordi jeg ikke visste hvordan veien til han gikk, og jeg ble mildt sagt veldig overrasket over alle de lange, bratte bakkene opp til huset hans. Jeg eide ikke kondis (noe jeg fortsatt ikke gjør) og ble så sliten at jeg følte meg som en hund, jeg pustet og peste og var rød i hele trynet. Det prøvde jeg selvfølgelig å skjule for han, for han måtte jo ikke se hvor sliten jeg ble. Da vi omsider kom opp til han, bestemte vi oss for å se en film. Jeg husker ikke hva den het, og den var ikke så veldig bra. Vi bare satt der i hver vår side av den lille sofaen hans og holdt kjeft. Sånn her gikk samtalen når filmen var over:

Han: “Såå, hva syntes du om filmen?”

Meg: “Ehh, jeg vet ikke, enn du?”

Han: “Øhh, vet ikke” 

Vet dere hva?! Det er det KLEINESTE jeg har vært med på noen gang. Vi begge to var så utrolig sjenerte at det ikke skulle vært mulig. Jeg bare var helt stille og ante absolutt ikke hva jeg skulle prate om. Vi har snakket masse om dette her i ettertid og er enig i at det var så utrolig teit og cringe. 

Vel, siden vi ikke klarte “bli-kjent-delen” så veldig bra alene, skulle vi neste gang ha med en felles kompis som ikke er i nærheten av like sjenert som oss, og da gikk det veldig greit! Da vi var ferdig å være sammen, skulle jeg og kompisen vår gå hjem, vi måtte gå samme vei og Mathias skulle følge oss. Da vi kom til kompisen vårt sitt hus, var jeg og Mathias alene, igjen. Han insisterte selvfølgelig på å følge meg hele veien hjem (det er ganske langt), og jeg tenkte bare “dette blir kleint”, men vi snakket iallefall i to minutter i strekk før pappa plutselig svingte inn i veikanten foran oss. “Enda verre”, tenkte jeg. 

Vi kjørte Mathias hjem, så da slapp både han og jeg å gå. Så møttes vi en gang til før han skulle dra til Spania ei uke, uten nett. Joda, den uken begynte jeg å tvile litt. Kom dette her til å gå? Var han noe særlig interessert i meg? Jeg prøvde å distansere meg litt fra det, for jeg hadde jo brent meg før. Jeg hørte også fra noen andre at det virket som han likte ei annen jente, og da prøvde jeg mitt beste på å bare glemme hele greia selv om det ikke var så lett. 

Da han kom tilbake fra Spania gikk alt sin gang egentlig. Han var ikke forelska i jenta jeg trodde han var, vi fortsatte å møtes, ble bedre kjent med hverandre og utviklet sterkere følelser for hverandre. Etter et par måneder ble vi i et forhold. Vi er fortsatt sammen den dag idag, selv om vi ikke egentlig har noen ting tilfelles, vi har ganske ulike meninger og er generelt forskjellige. Men hva gjør vel det? Vi har likevel bestandig noe å snakke om, noe å diskutere eller noe å gjøre. Jeg er glad det ble oss, og jeg håper det forblir sånn. Nå har vi snart vært sammen i to og et halvt år, og det har vært den fineste tiden i livet mitt. Jeg vil at vi skal flytte sammen, forlove oss, gifte oss og få barn OG hund(er).