I forbindelse med at det nylig var verdensdagen for psykisk helse, vil jeg skrive et innlegg som viser et scenario som av og til hender i min hverdag som psykisk syk. I tillegg vil jeg snakke om hvor lite synlig psykisk sykdom kan være. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg står inne på badet og gråter. Av sinne, redsel og selvhat. Jeg fokuserer ikke på noe annet enn at jeg fortjener det verste. Så skjærer jeg meg selv. Fire sår har jeg nå påført armen min. De begynner først å svi etter en liten stund. Jeg står foran speilet og ser på refleksjonen av meg selv, hvordan havnet jeg her? Jeg er forvirra, frustrert og full av anger. Hva er det jeg har gjort med meg selv? Sårene svir og verker, jeg skammer meg over dem. Men mest av alt skammer jeg meg over meg selv. 

De første sekundene etter jeg har påført meg selv skade, er jeg ikke der. Ikke til stede. Selv om jeg ser på meg selv i speilet og tenker “hva har jeg gjort nå?“, er jeg likevel ikke til stede. Følelsen er rar. Samtidig som jeg er roligere, er jeg i stor grad fylt av anger. Det er ikke akkurat sånn at jeg tenker “Ja Maria, dette fortjente du virkelig“, slik jeg gjør de sekundene før skaden er gjort. Så blir jeg redd. Redd for at andre skal legge merke til sårene, spørre spørsmål, be meg om å slutte med det eller bare stirre. Stirre og tenke “herregud, jævla emo“. 

Emo. Det ble jeg ikke akkurat sjeldent kalt for tidligere. Kanskje mest på grunn av den sorte stilen min. Kanskje også på grunn av at jeg var deprimert. Vel, kanskje også fordi jeg skadet meg selv. På den tiden var jeg ikke redd for å vise fram sårene mine. Noen ganger gjorde jeg det også med vilje. Kanskje jeg ville at andre skulle se at jeg hadde det fælt. Eller kanskje jeg ville være kul. Hva er så kult med å skade seg selv? Det er ikke kult. 

Det er stor kontrast fra nå og da. Jeg vil ikke at hele verden skal se mine sår. Jeg nekter å inspirere andre mennesker til å gjøre det samme. Det er ikke en trend å skade seg selv. Det er ikke kult eller edgy. Men jeg vil derimot at hele verden skal forstå. Forstå at psykiske problemer ikke alltid vises på utsiden. Noen ganger vises det med et sår eller et arr, eller ti, eller et slitent ansikt. Noen ganger vises det ikke i det hele tatt. Om noen sier at de er psykisk syke, ikke si imot. På grunn av at jeg ikke ser fysisk syk ut, betyr det ikke at jeg ikke har psykiske vansker. Dere kan ikke se ut i fra utseendet mitt at jeg har hatt en stor utfordring dagen før. Dere kan heller ikke se på utseendet mitt at jeg for noen timer siden skadet meg selv med mindre dere ser skadene. 

Jeg har alltid vært åpen om at jeg er psykisk syk og går til psykolog, men nå har dere lest et scenario i hverdagen min som skjer nå og da. Klarer dere å se dette ut ifra et smilende bilde av meg selv på bloggen? Mest sannsynlig ikke. Det beviser jo også en annen ting. Jeg er et menneske som likevel fungerer. Jeg studerer, blogger, er selvstendig og bor sammen med kjæresten min. Jeg lager middag, handler og gjør husarbeid. Men det som skjer bak lukkede dører, det vet ingen.

Innlegget har vært vanskelig å skrive, og jeg har brukt et par uker på å vurdere om jeg skulle poste det eller ikke. Nå som det har vært verdensdag for psykisk helse, tenker jeg at det er ekstra viktig å vise at psykisk sykdom ofte er en usynlig sykdom. Jeg forstår også at det man ikke kan se ikke er like lett å forstå. Tenk litt på scenarioet jeg i dette innlegget skrev om, det er ikke fasiten på å være psykisk syk. Det er likevel en hverdag for mange. Prøv også å tenk litt over hva du sier til andre. Du vet ikke hvilke utfordringer de kan ha, du vet ikke hvor tungt enkelte mennesker kan ta ting. Det kan være nok til at dråpen velter glasset. Vær snille med hverandre.