Da var jeg tilbake i Oslo. Jeg klarer ikke å fatte at to uker har fløyet avgårde så ufattelig fort. Det føles skikkelig rart ut å være i leiligheten vår som ikke har noe særlig personlig preg, og som dessuten var skitten og støvete. Vi dro ut og spiste sammen med tanten min i ettermiddag, og det var kjempekoselig! Da vi kom hjem igjen kom tårene med en gang, for det føles så merkelig ut å være tilbake her. Jeg hadde det så fint og koselig i Harstad, og nå er det plutselig over! Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal beskrive følelsen, men det er utrolig tungt og leit. Det er vel det man kaller hjemlengsel?
I kveld går jeg rundt med en konstant klump i halsen og tårer som presser på. Jeg ønsker bare å skru tilbake tiden og være hjemme i trygge Harstad med familien rundt meg for godt, men jeg vet at det ikke er sånn det fungerer. I Harstad finnes det for få tilbud for meg, iallefall om jeg skal gjøre noe jeg virkelig har lyst til. Det jeg har lyst til er å jobbe med markedsføring, og det første steget er selvfølgelig å ta en bachelor. Ikke bare for å ha det på “papiret”, men også for å tilegne meg massevis av kunnskap for å kunne ha en slik jobb i fremtiden.
Utsikten fra en av dagene jeg var i Harstad. Himmelen og naturen er upåklagelig!
Jeg har iallefall bestemt meg for å dra tilbake til Harstad i påskeferien som er i slutten av mars og starten av april. Så noe har jeg iallefall å se frem til. Det bare er så ufattelig tungt nå den første tiden. Alt det fine jeg gjorde der, alle dagene med nedtelling og alle telefonsamtalene med familien som gledet seg så utrolig mye til at jeg skulle komme (og vise versa). Nå er de dagene omme, og jeg må tilbake til hverdagen i Oslo jeg foreløpig ikke er så veldig tilfreds med. Jeg hadde ærlig talt større forventninger, og jeg trodde at Oslo skulle være løsningen på alt. Jeg tok så klart feil, for det var mye tyngre å studere enn jeg hadde trodd, og jeg trodde det skulle være barnemat å få meg nye venner her, noe det ikke har vært. De vennene jeg har her i Oslo har jeg kjent i lengre tid fra Harstad. Ikke misforstå meg, jeg er eeevig takknemlig for at jeg har disse vennene, hvis ikke hadde jeg blitt helt gal! Det bare er litt kjipt å studere uten en kollokviegruppe, uten noen å jobbe sammen med eller noen fra skolen å møte på fritiden. Nå ender dette innlegget opp med å bli svært mye lengre og depressivt enn planlagt, men jeg tror det er viktig at jeg er åpen om hvordan det faktisk er. Jeg har selvfølgelig prøvd å ta initiativ til å møte andre på fritiden og å jobbe sammen med andre, og uten å si det på en gal måte har det faktisk ikke hjulpet så veldig mye.
Jeg er sikkert ikke alene i den båten. Det er garantert flere studenter som har det på samme måte. Så da er jeg en stemme for de av dere det gjelder! Jeg skammer meg litt over å ha det sånn, å være en “loner-student”. Fra alle kanter hører jeg at det er gull verdt å trives på skolen og å ha venner og samarbeidspartnere der, og det tror jeg på. Da jeg gikk andreåret på videregående trivdes jeg ufattelig godt i klassen min, og jeg endte opp med å få 4,5 i snitt og veldig lite fravær, når jeg året etter fikk et betydelig lavere snitt og et svært mye høyere fraværstall fordi jeg begynte i en ny og større klasse med svært lite bekjente. Det er jo helt klart at det sosiale spiller en stor rolle med tanke på hvor bra man presterer på skolen! Noen er jo selvfølgelig mer skoleflink enn andre, og noen liker bedre å være alene, men på et høyskolenivå kommer man seg ikke alltid så langt med å være alene om det meste. Det er faktisk ganske sårt og flaut å innrømme at jeg er mye alene i studiene mine og at det er et problem for meg, fordi for meg virker det som at de aller fleste har det helt toppers på skolen. Men da vet dere det! Jeg prøver forresten ikke å skremme dere fremtidige studenter bort, haha… Et av nyttårsforsettene mine er forresten å være mer sosial, for jeg har jo ingen andre valg enn å fortsette å prøve! Dessuten hjelper det nok også å bli flinkere til å møte opp på alle forelesningene, selv om jeg ikke tør å si så mye i timene, haha.
I tillegg til de to personlighetsforstyrrelsene og at jeg savner familien min ufattelig mye, er det ikke så veldig rart at jeg er litt nede i kjelleren akkurat nå. Det er litt for mange tanker på en gang rett og slett. Nå skal jeg tilbake til hverdagen! I morgen skal jeg kjøpe inn pensumbøker og litt forskjellige greier, så forhåpentligvis har jeg det hakket bedre når jeg føler at ting blir litt mer på stell. God natt!
Såå koselig 🙂