Jeg tror jeg tenker mer på døden enn ungdommer flest gjør. Temaet syntes jeg er fryktelig skremmende, interessant, men selvsagt også helt naturlig. Jeg tror ærlig talt at mange av oss skyver bort sannheten om at vi skal dø en dag, spesielt i hverdagen. Det som skremmer meg mest med døden, er vel at jeg er redd for å miste noen, også er det så klart uvitenheten rundt min egen død. Når, hvordan? Skjer det noe etter døden, eller bare forsvinner man helt?
“Lev hver dag som om det var din siste”, hører vi ofte. Men lever vi egentlig opp til dette? Neppe. Døden blir som sagt ofte bortglemt, lagt på hylla, vi liker ikke å tenke på det. Likevel er dette noe vi alle skal gjennom, både i form av å miste andre og å dø selv. Det er livets gang! Jeg tenker så klart at det er verre å miste andre enn å gå bort selv, for da føler jeg jo på savnet og sorgen. Men er jeg selv død, føler jeg ingen verdens ting. Da er jeg bare ikke mer. Det er skummelt å innse at når jeg dør, er jeg ikke mer, jeg finnes ikke lengre. Eksisterer ikke lengre.
Jeg har lest boken “Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg” av Audun Myskja, og den har hjulpet min verste frykt for at jeg og mine nære skal dø. Det er virkelig en bok dere bør lese! Ja, jeg var jo på gråten flere ganger i løpet av lesingen fordi boka på mange måter er trist, men den har lært meg mer om døden. Et tema som er tragisk, skremmende, trist, forferdelig, men også uunngåelig. Fordi ja, vi alle skal jo dø en dag! Det gjelder bare å være “forberedt”, å leve livet slik man ønsker, å ikke bære nag. Når man ligger for døden, er ikke de små irritasjonsmomentene like viktige, da er det de store tingene som betyr noe. Det er de man er glad i, og det som gjør en lykkelig.
Det er så klart lovt å kjenne på sinne, det er en naturlig følelse for oss alle, men hvor mye bør vi bry oss om enkelte ting? Det er det man bør revurdere. Dette er jeg langt ifra noe flink til å skyve vekk selv, jeg er tross alt borderline og sliter med mentalisering. Men i stedet for å irritere meg over selve irritasjonen, må jeg også huske på at sinne er en naturlig følelse, og noen kjenner mer på den enn andre. Sånn er det bare! Vi kan jo heller ikke bruke dagene eller vår siste tid til å angre på alt det negative. Da er det bedre å se tilbake på det fine som har vært. Uansett, for min del vil jeg minne meg selv på døden litt oftere i hverdagen fordi det vil hjelpe meg å sette pris på ting, og ikke minst å drite litt i uviktige ting. Jeg sier absolutt ikke at dere skal gjøre det samme, men det er kanskje verdt å ofre en tanke til døden i ny og ne!
det var godt å lese at jeg ikke er den eneste. jeg har en så sykt stor frykt for døden at jeg nesten ikke vil gå fra foreldrene mine,haha.
Janne: Huff, det er ganske fælt! Det sier seg kanskje selv at jeg sliter litt med å bo i en annen by en familien min, det skal ikke være lett 🙁