(Langt innlegg)
Selvtilliten vår har mye å si, det er ikke til å legge skjul på. De fleste har noe vi er misfornøyd med når det gjelder oss selv, andre ikke. Jeg misunner de som har god selvtillit, men samtidig er jeg også ganske heldig. Det kunne vært verre, jeg kunne hatet hele meg selv men det gjør jeg ikke. Jeg har selvfølgelig et par “issues” med kroppen min. Jeg har ikke sagt mye om det på bloggen før, men jeg har en ting på kroppen min jeg virkelig hater og en ting jeg er veldig misfornøyd med. Nesa og puppene. Jeg har i hele mitt liv vært misfornøyd med nesa mi, helt siden jeg “la merke” til den. Siden da har jeg syntes at den er unormalt stor. Om jeg ser meg selv rett fram, er det helt greit. Ser jeg et bilde av meg selv i profil derimot, vil jeg ha bildet vekk og fjernet med en gang. Dette har virkelig plaget meg så lenge, at jeg en god stund har vurdert å ta en neseoperasjon da jeg er gammel nok og har råd til det. Ikke fordi jeg vil at andre skal syntes at nesa mi er fin, men fordi jeg selv vil syntes det. Jeg vil ikke ha noen storforandring, bare gjøre den litt kortere. Nesa vokser tross alt hele livet, og jeg nekter at den skal bli større enn den allerede er. Mange syntes kanskje det er trist at jeg hater noe på kroppen min så mye, jeg har prøvd å lære meg å godta det flere ganger. At jeg bare er født sånn bla bla bla. Man er jo ikke akkurat født med tatoveringer heller? Det er likevel noe permanent som sitter på kroppen hele livet. Selvfølgelig er det langt fra det samme, man forandrer jo selvsagt ikke en kroppsdel, men det er likevel noe som er der hele tiden. Men jeg tenker, hvorfor er det så galt å forandre noe man selv ikke er fornøyde med når man bare gjør det for sin egen del? Jeg vil jo ikke ha en mindre nese for å imponere andre akkurat. Ikke i det hele tatt, jeg bryr meg ikke om hva andre tenker om min kropp, så lenge jeg selv er fornøyd er det alt jeg bryr meg om. Den andre tingen jeg misliker er puppene mine. Det er ikke ofte man snakker om sine egne pupper, jeg har aldri snakket ut om noe sånt på bloggen eller til voksne folk. Jeg ventet en stund på at de skulle vokse, har prøvd å la tiden gå og la det komme som det kommer. Men skjedde det noe? Nope. Helt til 10. klasse har jeg vært sånn passe undervektig. Som sjetteklassing veide jeg bare 27 kilo. Nå i det siste har jeg lagt på meg og gått opp i vekt, men ble puppene også større? Nope. Jeg har ganske brede hofter og skuldrer og jeg føler derfor ikke at de passer til resten av kroppen min. Det ser helt feil ut fra min side. Jeg vet at jeg bare er 17 år og at det ennå kan skje forandringer på et år. Selvfølgelig blir puppene svære når man blir gravid og ammer, men etter man er ferdig å amme da? Men så har jeg ikke akkurat veldig lyst til å få barn i en alder av 18, jeg vil vente til jeg er i 20 årene, har et sted å bo, har inntekt osv. Selv om jeg enda er ung har også puppene vært en ting jeg lenge har vært misfornøyd med, da de andre jentene på min alder begynte å få pupper, forventet jeg at det samme skulle skje med meg også men det gjorde det ikke. Resten av utviklingen min er ikke noe spesielt sen, det eneste jeg ennå ikke har fått er pupper. Det er selvfølgelig ikke sånn at jeg virkelig vil ha store pupper, jeg vil ha pupper som passer til resten av kroppen min. Som sagt er dette også noe jeg selv vil være fornøyd med, ikke noe jeg vil andre skal like.
Så hva er egentlig det store problemet med operasjoner som forandrer noe på kroppen? Jeg vil selvsagt ikke overdrive, få alt for store pupper, en skikkelig fake nese, svære lepper, fjerne ribbein for å få en fin midje, fettsuging, for mye botox i ansiktet osv. Det eneste jeg virkelig VIL gjøre er en neseoperasjon og en brystforstørrelse. En ting er jo at det er veldig dyrt, men det er jo en grunn til at folk tar seg råd til det. Nemlig fordi det er noe de så sterkt ønsker å gjøre. Ikke minst er det dyrt på grunn av alt arbeidet og planleggingen kirurgene gjør for at nettopp DU skal bli fornøyd. Og hvor mye forandring kan det være? En litt mindre nese og et par litt større pupper. Nesa vil jo fortsatt være den samme, bare kortere. Puppene vil fortsatt være de samme, bare litt større. Forandrer det personligheten min? Nope. Er det virkelig så ille å ta en plastisk operasjon? Nope. Jeg vil absolutt ikke bli sett på som “fake” bare på grunn at det. Det er jeg jo absolutt ikke, det er noe jeg har gjort for min egen selvtillit og for at jeg skal være fornøyd med meg selv. Det er kjempeviktig å være fornøyd med seg selv. Noen klarer lett å lære seg å like seg selv som man er, noen ser andre utveier.
Jeg har lest masse om plastiske operasjoner, sett videoer, bilder og alt mulig. Selvfølgelig kan det gå galt, det kan gå veldig galt. Men det kan det jo også under hvilke som helst operasjoner. Alt her i verden er farlig, men betyr det at vi ikke skal gjøre det? Det er stor sannsynlighet for å havne i en bilulykke når man kjører, men lar vi være å kjøre? Poenget mitt er, det er ikke så utrolig ille som folk skal ha det til. Ulykker kan skje uansett hva man gjør, men man tar jo fortsatt risken. Skal man bli sett ned på om man har tatt en plastisk operasjon eller to? Hvorfor? Hvorfor, spør jeg bare. Det er opp til hver enkelte person hva de velger å gjøre med kroppen sin. Jeg hører OFTE “Shit hun/han der så jævlig ut, de har sikkert tatt masse operasjoner for å se sånn ut. Fatter ikke at folk gidder det der”. Her er mitt svar: Fordi de bestemmer over sin egen kropp og så lenge de selv er fornøyd syntes jeg folk skal drite i andre sitt utseende. Det er min mening. Så klart er dette mine meninger, jeg bestemmer ikke hva andre skal syntes. Men om jeg om noen år velger å ta operasjonene jeg lenge har hatt lyst på, ikke se ned på meg og sleng dritt til meg. Avgjørelsene jeg tar, er det en grunn til at jeg tar.
Hva er det som er så ille? Om man velger å fikse litt på utseendet sitt betyr det ikke at alle har et mål om å operere seg mest mulig lik en katt eller en barbie osv. La folk velge det de vil og gjøre som de vil. Vil man være som man er, greit. Vil man endre på utseendet sitt, greit.
Ha en fin dag videre.
