Når man hører ordet separasjonsangst tenker man sannsynligvis at det er noe som barn og hunder opplever. Barn som syntes det er trist og fælt å måtte skilles fra foreldrene sine i barnehagen. Hunder som ødelegger og raserer innbo fordi de føler seg forlatt av sine eiere. Også har du den voksne versjonen, de som tar det veldig tungt å måtte adskilles fra noen man er glad i, om så bare for en dag eller to. Eller en time.
Jeg har separasjonsangst, og jeg har alltid hatt det. Kanskje i enda sterkere grad som voksen enn som barn. Det er flaut, og det er noe jeg skammer meg over. For det er noe barnslig og umodent med det. En voksen som lider av separasjonsangst kan sikkert assosieres med en drittunge som ikke klarer seg alene et sekund i løpet av en dag, og alltid må bli passet på av noen. Jeg skjønner det godt, altså!
Separasjonsangst oppleves forskjellig. Min går ut på at jeg er veldig redd for å miste de jeg er glad i. Faktisk er det så ille at dersom jeg mister Mathias, tenker jeg at jeg sikkert ville tatt livet mitt fordi jeg ikke hadde klart å leve i den tunge sorgen. Jeg trøster meg selv med den tanken for å ikke til enhver tid være redd for at det skal skje.
Om jeg hadde mistet noen i nær familie, så vet jeg ikke hvor jeg hadde gjort av meg. Det er en reell frykt jeg har, og noe jeg tenker litt for mye på. Av og til er det sånn at jeg må gjemme meg inne på badet for å gråte litt, nettopp fordi jeg ser for meg at noen jeg er glad i dør. Følelsen er helt grusom, og jeg tør ikke engang å tenke på hvordan jeg hadde reagert om noe sånt virkelig hadde skjedd.
Det er tungt og vanskelig å skrive dette innlegget. Jeg føler meg som sagt som en drittunge. Det gjorde jeg spesielt i fjor sommer, jeg har jo fortalt denne historien før. Mathias skulle dra til Harstad, og jeg skulle være igjen i Oslo. I to hele uker. Det gikk fint frem til et par dager før avreisen hans, også ble det bare verre og verre. I det han sa hadet til meg og lukket døren bak seg for å dra, var en helt forferdelig følelse. Det skar i hjertet mitt da døren slo igjen. Det føltes ut som om han var borte for godt, og at jeg var forlatt i den lille leiligheten. Helt alene med de overveldende følelsene mine. Jeg grøsser når jeg tenker tilbake på den dagen, den var virkelig fæl!
De fleste klarer ikke å skjønne hvorfor jeg reagerer som jeg gjør når jeg og Mathias må være borte fra hverandre en liten stund, eller når jeg drar fra familien min i Harstad. Jeg blir helt knust, og det føles virkelig ut som verdens undergang mens jeg står i det. Jeg tar det rett og slett veldig tungt å måtte forlate noen jeg har vært mye sammen med. Likevel skulle jeg så inderlig ønske at jeg kunne bli kvitt denne frykten og avhengigheten, og jeg må faktisk bare finne meg i er at jeg ikke kan styre det som skjer utenfor min kontroll. Og med det sagt så betyr det heller ikke at jeg bør bruke all min tid på å passe på at noe ikke skjer med de jeg er glad i, det går jo ikke!
Fasitsvaret er vel rett og slett at livets gang kan være noe dritt, og det kommer de fleste til å oppleve. Men å bekymre seg og være redd hele tiden, det blir egentlig bortkastet og unødvendig. Hvorfor bruke så mye tid av livet på nettopp det? Man får jo sjeldent noe ut av det. Jeg er altfor flink til å ta sorger på forskudd, virkelig. Fordi om noe faktisk skjedde, ville jeg jo ha blitt like lei meg uansett hvor bekymret jeg var i forkant.
Det høres vanskelig ut å ha det sånn :/
Så bra du skriver om dette. Det er forferdelig vondt å ha det slik. Føler med deg!
Takk for kommentaren! 🙂 Ja, det gjør virkelig vondt. Det er godt å høre at jeg ikke er alene, og ikke minst å bidra til at andre kanskje føler seg mindre alene om å føle det sånn!
Adskillelse utfordrer tryggheten, den er grunnleggende for et godt liv. Vi er sosiale vesener, ikke skapt for å være alene i verden, men leve i et fellesskap, med flokken, om den så bare er med en person. Det preger en å gå med så vonde følelser, når ens rasjonelle jeg sier noe annet, som for eksempel at å være alene er midlertidig, noe som ikke varer for alltid. Det dukker opp fra et sted, kanskje fra en tidlig opplevelse som for lengst er glemt. Jeg har ingen løsning på det.
Takk for innlegget.det er flere som har det sånn.Bra du skriver om dette.
Har slitt med dette siden jeg var liten. Som voksen er det flaut, som du sier. Skammer meg litt over det, men kan ikke stanse det. Nå er det en stund siden sist, men følte på det i dag og googla det – som jeg pleier. Nå dukka dette innlegget opp, og på et vis hjelper det når jeg leser om andre som er lik. Føler meg mindre drittunge da.
Ser det er flere år siden du skrev dette, og jeg håper ting har blitt litt lettere for deg nå. Tusen takk for at du valgte å dele dette, siden det sikkert har hjelpt mange, meg inkludert, å føle seg mindre alene.
Har slitt med dette, og andre psykiske ting, hele livet, og, som du sier: man føler seg som en liten drittunge.
Fant dette inlegget fordi jeg nå sliter veldig igjen. Har hatt besøk en uke, der en utenlandsk kompis har bodd med meg, og vi har hatt det så koslig. I går kjørte jeg han til flyplassen i tårer, og har siden omtrent ikke klart å slutte å gråte, og hatt flere angstanfall. Det er helt forferdelig. Jeg vet at det vil gå over, og at det ikke er verdens undergang, men det gjør så veldig vondt. Vi skal klare dette, alle vi som sliter! Vi vil bli sterkere med tiden!
Hei Maria 🙂
Takk for at du skriv om dette som er so vondt og vanskeleg. Eg har hatt dette tidlegare, og er no ei godt vaksen dame som er kvitt seperasjonsangsten. Eg har fått hjelp av psykolog, venner og tida trur eg. Tenkjer på korleis du har det no. Håpe du har det bedre. At du har fått hjelp kanskje.
Alt godt til deg