Jeg har ikke skrevet særlig mye om hvordan jeg egentlig har det for tiden. Det er noe jeg gjerne skulle ha gjort, men det går så mye opp og ned at jeg aldri klarer helt å “bestemme meg”. En dag kan det føles ut som om jeg er i en dyp depresjon, og den neste kan jeg se skikkelig positivt på alt livet har å by på. Etterpå kan jeg kanskje kjenne en intens følelse av dissosiasjon og å ikke være tilstede, eller at jeg ikke eksisterer eller er meg selv. Noen dager kjenner jeg håpløshet og stress over alt jeg har å gjøre framover, og gjøremålene mine føres helt uoverkommelig.

Tankemåten min endrer seg hele tiden, og det er det helt klart slitsomt å henge med på. Plutselig kommer det rare tanker som ikke er helt “mine”, selv om de jo er det. Følelsene oppleves som intense når de først er der. Og det jeg føler aller mest på er nedstemthet, skam, sinne og tristhet. Dette her er noe jeg er utrolig usikker på om jeg skal skrive eller ikke, og jeg blir direkte flau over det. Likevel er jo dette hverdagen til utrolig mange med psykiske utfordringer, så da gjør jeg det likevel. Kanskje noen kjenner seg igjen, hva vet vel jeg. Da jeg her om dagen hadde tanker om at jeg ikke orket å leve, snakket jeg med Mathias om det. Da han spurte hvorfor, svarte jeg at det er for slitsomt å ha følelser. Nå i ettertid forstår jeg godt hvorfor jeg svarte akkurat det, for når følelsene for det meste er så negative og sterke, så er det klart det er slitsomt.

Til tider tenker jeg også tanken på at jeg er dritt lei av å gå i terapi, for det har jeg jo gjort store deler av livet mitt uten at det egentlig har skjedd særlig mye. Nå har det derimot vært ganske intensivt på terapifronten siden jeg flyttet til Oslo for to år siden, ikke minst har jeg blitt introdusert for en ny type terapi jeg aldri hadde vært i før, nemlig gruppeterapi. Det at jeg er på Ullevål to ganger i uken, hver eneste uke, gjør at jeg ofte bare har lyst til å gi opp og heller satse på å klare meg selv. Det vet jeg jo at jeg hadde klart sånn sett, men jeg vet også at jeg hadde hatt det hakket verre da.

Det viktigste stikkordet er vel egentlig at jeg er ganske deprimert og ustabil, og det har jeg vært i hele år, med en periode der det forverret seg en del i sommer. Jeg henger med, og klarer meg sånn høvelig greit til tross for hvordan ståa er. Det er jo ikke sånn at dette aldri har skjedd i livet mitt før. Men jeg kan love dere at jeg hver dag føler for å legge meg ned å sprelle og hyle på gulvet i stedet for å gå ut døra. Sånn er vel bare livet. Jeg har også hatt kviseutbrudd i ansiktet i noen uker nå, og det hjelper ikke akkurat på.