Jeg har tidligere tenkt at jeg har hatt lyst på barn tidlig i 20-årene. Nå som jeg har kommet til året der jeg fyller 22 år, kan jeg med hånda på hjertet si at jeg IKKE har lyst på barn tidlig i 20-årene. Aldri i livet.
Faktisk tror jeg grunnen til at jeg har innsett det, er at jeg evner å tenke mer rasjonelt enn tidligere. Jeg klarte ikke å sette meg inn i hvordan en faktisk hverdag som ung mor ville være, men nå forstår jeg uten tvil hvor utfordrende det ville vært for meg. Jeg tenkte jo absolutt ikke over at jeg og min psykiske helse aldri kunne ha oppdratt et barn som var mitt eget. Da tenker jeg ikke bare på at jeg har sterke humørsvingninger, men også at jeg har så ufattelig mye separasjonsangst, og den ungen ville aldri fått vært i fred. Jeg hadde bekymret meg hele tiden, og vært livredd for at noe skulle ha skjedd.
Om jeg skulle blitt mor nå, er jeg bombesikker på akkurat dette: jeg hadde blitt lei, frustrert og sinna av hver minste lille ting, og deretter lidd av skikkelig dårlig samvittighet. Jeg er jo til en viss grad sånn i dag, og tenk hvordan det ville vært med MIN hylende, trasse unge som ga meg søvnløse netter?
Det er bare det at jeg setter så voldsomt stor pris på den friheten jeg og Mathias har i dag, at det kun er oss to. Jeg ser det særlig mye når jeg er sliten, syk eller stressa. Nå som jeg har hatt influensa i over ei uke, og fikk fire migreneanfall etter hverandre da jeg var på ferie, har jeg virkelig innsett at det aldri hadde gått med et slikt ansvar for et annet menneske. Jeg har jo ikke engang klart å ta vare på meg selv!
Jeg håper ikke at dette innlegget fornærmer de av dere som har barn eller et sterkt barnønske, for jeg sier ikke at jeg ikke tror det også er fantastisk å være forelder. Men for min del elsker jeg å kjenne på at jeg og Mathias er vår egen lille familie, og at vi har frihet til å gjøre det meste vi har lyst til. Det er ingen gråtende barn som holder oss våkne på nettene, det er ingen barn som krever at vi gjør alt for dem, det er ingen barn som stopper oss fra å dra på fester eller henge med venner. Det er ganske herlig å kjenne på!
Noe jeg har tenkt på, er at jeg kanskje vil ha barn senere i livet. Men, og det er det er STORT men: da skal ting i livet mitt være på stell! Jeg (forsåvidt Mathias også) skal ha en jobb der jeg har begynt å få en ordentlig inntekt, psyken må være i orden, vi må ha kjøpt et sted å bo. Ting må rett og slett bare klaffe, og vi må være på et stabilt sted i livet. Dette er derimot mange år til, og for alt vi vet så ønsker vi oss ikke barn da heller. Tiden får rett og slett vise, men da vet dere det; hvis jeg i det hele tatt skal ha barn er det mange år til!
