Hvorfor akkurat pole?, tenker jeg ofte. Jeg har helt siden jeg fant ut at youtube eksisterte sett på videoer av poledancere som deltar i konkurranser, helt siden da har jeg vært utrolig fascinert over sporten. Det var liksom noe med det. Det var ikke som å se en kul hiphop-koreografi eller elegante ballettdansere. Jeg visste såpass at strippere ofte brukte en stang å grinde og danse mot, så jeg tenkte at det der var noe “society” aldri kom til å la meg gjøre. Det var altfor mange fordommer, og jeg hadde ingen aning på at noen i Norge i det hele tatt drev på med det engang og iallefall ikke i den lille byen i nord jeg har bodd i hele livet. Jeg tenkte ofte på det, pole dance var en ting jeg virkelig hadde lyst til å lære meg og drive på med. For lille meg var det ikke bare stripping, det var noe annet. Jeg tenkte ikke at stanga var en såkalt strippestang, det de gjorde på videoene var helt utrolig og veldig underholdende å se på! 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Selvfølgelig tenkte jeg ikke stort over hva disse flinke danserne hadde gått igjennom på veien til suksessen. Jeg tenkte ikke over hvor tungt eller vondt det måtte være, hvor mye trening og tøying som egentlig skulle til eller hvor mye de kanskje slet med motivasjon eller de såkalte dårlige dagene. Det så ut som om det de gjorde var lett som en lek og en dans på rosa skyer. Jeg skulle bare visst. 

Denne lille historia har jeg delt mange ganger før, så jeg deler den like gjerne en gang til. I April i 2014 postet jeg bucketlisten min på bloggen, en av punktene der var selvfølgelig å lære pole dance. 10 dager senere da jeg logget inn la jeg merke til at jeg hadde fått en ny kommentar, dette var nemlig Lisabeth! På kommentaren stod det følgende “Du kunne sikkert ha kommen og prøvd poledance hos mæ en gang (:“. Jeg ble helt i hundre altså og svarte “Åhh, det hadde æ elska!“. To dager senere skrev hun til meg på facebook der vi avtalte tidspunkt til når jeg skulle komme. 

Jeg husker enda hvor sykt det var å se en helt ekte pole liksom, wow!!! Jeg ble også overrasket da jeg skjønte at man kunne velge mellom at stanga kunne spinne rundt eller å være statisk. Det aller første jeg lærte meg var en front hook spin. Enkelt forklart er det at man står ved siden av stanga, har begge hendene på og har den innerste foten hekta på stanga og deretter snurrer rundt. Jeg hadde ikke trodd at det skulle gjøre så vondt som det gjorde, for jeg hadde jo aldri tenkt over at det faktisk er huden som holder deg på plass der, selvfølgelig også styrke men det eide jeg jo ikke for å si det sånn. Jeg fikk også lære hvordan man klatrer på stanga og hvordan man sitter på stanga ++. Altså det som er mest basic. Jeg tror til og med jeg fikk prøve å inverte, altså å være opp ned! Selvfølgelig måtte Lisabeth nesten bokstavelig talt løfte meg opp siden jeg selv syntes det var altfor skummelt å sparke meg opp ned selv. Alt i alt var det en kjempefin første poleøkt som gikk over alle mine forventninger. Det var mye tyngre og vondere enn jeg hadde trodd, men også en utrolig bra følelse, bra trening og ikke minst veldig gøy! 

Her har dere bildet av gladlaksen selv på sin aller første poleøkt med Lisabeth. I en angel pose. 

Det har vært veldig mye opp og ned med treningen. Et par uker etter jeg hadde begynt å trene sammen med Lisabeth skulle jeg operere i magen, og jeg fikk derfor beskjed om å ta det med ro i et par uker til sårene hadde grodd og stingene var fjerna. Dette betydde altså null trening = null pole. Jeg ville nok sagt at det å drive med pole er en slags type ekstremsport. Det krever mye, og bør man være veldig forsiktig er det ikke akkurat førstevalget. Samme dag som jeg fjerna stingene var jeg kjempegira og dro for å trene. Det skulle jeg kanskje venta litt med, for da jeg satte meg ned i sofaen for en liten pause dro jeg opp singletten og merka at sårene hadde gått opp. Jeg måtte da stripse dem sammen og vente enda lengre med treningen. Lite kult. 

Det er ikke akkurat en hemmelighet at jeg har et dårlig immunforsvar og at det “alltid er noe“. Det var nesten alltid noe som gjorde at jeg ikke kunne trene. Enten var det sterke menssmerter (grunnen til operasjonen var forresten nettopp det), sår som måtte gro, at jeg var forkjøla, hadde influensa, veldig tørr hud og mye mer. Det har som dere hører forsinket treningen en god del, og dermed har jeg hatt mye mangel på motivasjon. At jeg bruker lang tid på å klare ting, at jeg kunne vært så mye flinkere nå, at jeg ikke kan trene hver gang jeg vil. Når man er så obsessed med noe og har et mål om å nå langt, er det slike ting som får motivasjonen til å ligge nederst på havbunnen. 

Alt i alt er poledance en sport jeg trives utrolig godt med å ha som hobby. Følelsen etter å ha klart en ny move man har sikla etter lenge, DET gjør det virkelig verdt alt strevet. Når man ser resultater, når man ser hvor mye forbedring det er i forhold til før, når man nailer noe så sykt bra og får et bra bilde eller en bra video. Når man ser at man kommer seg noen vei rett og slett. 

Mine to favoritt-motivasjonsbilder…

Jeg kan ikke gjøre annet enn å jobbe hardt, trene når jeg kan og akseptere at det vil ta tid. Det er så verdt det!