Vanligvis er jeg en sånn person som kun ser fram til ting, men ikke egentlig setter pris på det som skjer nå. Ikke engang om jeg “nå” gjør noe jeg har sett frem til lenge. Er ikke det litt rart?
Heldigvis har jeg begynt å få meg selv til å stoppe litt opp idet jeg gjør noe jeg liker, og å kjenne på det. Som når jeg spiser en god middag, går en tur, ser fin natur eller sitter i vinduskarmen med en kopp te. Faktisk tror jeg at det er yogaen som har hjulpet meg der, med å ta et steg tilbake og ta det med ro. Det er nesten som at vi lever i fremtiden og ikke i nuet. Vi holder konstant på med ting, vi tenker på hva vi har å gjøre. Vi stresser. Mye!
Jeg er også den som liker å se tilbake på ting, lengte etter tidligere stunder og tenkte at “da hadde jeg det så bra”. Men jeg har det jo bra nå også, på en måte iallefall. Jeg er bare veldig lite flink til å tenke på det. Jeg glemmer nesten av at jeg kanskje ikke hadde det så greit når jeg ser tilbake på enkelte minner, så hvorfor gjør jeg det ikke i hverdagen også?
Da jeg i desember hadde en stor eksamener hver eneste uke, gikk jeg rundt som et vrak hele måneden. Det eneste jeg ville var å dra hjem til Harstad. Jeg gledet meg vilt til hver eksamen var over, men da jeg gikk ut av eksamenlokalet følte jeg egentlig ingenting. Da var det bare å dra hjem for å starte å pugge til den neste. Og sånn var det, hver eksamen. Da den siste var overstått og vi skulle hjem til Harstad for å feire jul, var jeg ikke så glad som jeg hadde håpet på. Hvorfor? Jo, jeg tror jeg setter for høye krav og for store forventninger til det som skal skje i fremtiden. Det er klart jeg gleder meg til å gjøre slike ting, men da jeg var i Harstad for å feire jul, hadde jeg det ikke så greit som jeg trodde at jeg kom til å ha det. Rett og slett fordi jeg forventet mer, hele tiden. Jeg levde overhodet ikke i nuet, jeg så bare fremover.
Og da jeg kom hjem til Oslo etter jula, da lengtet jeg tilbake til Harstad.
