På fredag var jeg, Rasmus og M på konsert med Plini og Tesseract, og det var gøy! Vi har jo sett Plini tidligere da vi var i England, men ettersom det er M sitt store forbilde innen musikk, var dette en del av bursdagsgaven hans. Plini spilte først som oppvarmingsband, og da vi så på hovedbandet, gikk jeg på toalettet. På veien dit fikk jeg øyekontakt med selveste Plini som stod blant publikum, og jeg måtte så klart skryte med å sende melding til Mathias om det. Lite visste jeg om at M hadde fulgt etter meg på vei til toalettet.
Jeg begynte nesten å gråte da jeg så denne snappen, for jeg vet hvor stor fan M er av musikken hans! Det er som at jeg skulle ta en casual selfie med The Weeknd eller noe sånt. Ble sååå glad på hans vegne ♥
Denne helga har vært fin! Konsert, bursdagsfeiring og masse god mat, men dessverre er litt for høyt pengeforbruk. Jeg må virkelig stramme inn på det nå den kommende tiden, julegaver og å ha råd til å leve må nesten prioriteres! I ettermiddag har jeg følt meg mye svimmel, kvalm og “vimsete” i hodet, som at det er et aldri så lite migreneanfall på lur. Jeg blir virkelig ikke sjokkert om det er tilfellet, for jeg har vært myye stressa den siste tiden! Uansett, jeg håper alle dere også har hatt ei fin helg, og at dere tar den kommende uka med strak arm 💪 Det skal iallefall jeg satse på å gjøre!
Nå som debatten er ute og går, kan jeg vel like gjerne uttrykke mitt standpunkt. Jeg er helt klart enig i at barna kanskje tar “skade av” å bli brukt som reklame på bloggen til foreldrene sine, men enkelte ting mener jeg absolutt ikke barna har vondt av. Som for eksempel at Pilotfrue reklamerer for elementer som blir brukt i barnedåpen, eller at Funkygine reklamerer for barneklær hun mener er av bra kvalitet. Hun vil jo bare det beste for barna sine. Hvordan tar egentlig de skade av det? At moren deres vil det beste for dem, og anbefaler det videre til leserne sine? Jeg forstår delen med at det er uetisk å “tjene penger på barna sine”, men det er det ikke alltid man gjør. Noen ganger får man heller sponset ting, altså at man får ting gratis dersom man skriver om det. Det har jo ihvertfall ikke ungen vondt av. Men uansett, jeg forstår det argumentet, og er forsåvidt enig i det!
Likevel kan det samme spørsmålet reises når det kommer til markedsføring av barneprodukter generelt. Hva med barn i reklamer? Det er jo foreldrene som har besluttet at barna skal være med, ettersom barna selv ikke kan ta den beslutningen. Er ikke det like galt? Hvorfor er det bare bloggere som er målskiva når det kommer til, ja – nesten alt?
Nå har ikke jeg barn, som dere vet, men jeg føler likevel at jeg til en viss grad kan påstå at disse bloggerne lite sannsynlig vil barna noe vondt. Når det er snakk om barna deres, har jeg god tro om at de tenker seg nøye om. Hvorfor har vi rett til å kritisere deres familieliv, og hvor mye de ønsker å dele? Jeg skjønner det jo hvis hjemmet for eksempel består av vold, andre usunne elementer eller at foreldrene publiserer nakenbilder av barna på sosiale medier. Da ringer det jo noen bjeller! Men hvorfor tenner folk på alle pluggene når en blogger (som ikke engang viser ansiktet til barnet sitt på bilder) har et annonseinnlegg og samarbeid med en bedrift som selger dekorasjoner, som hun bruker i sin barnedåp? Jeg klarer oppriktig ikke å skjønne hvorfor andre lar seg krenke av det! Hvorfor er ikke all slik markedsføring forbudt da? Hvorfor er ikke resten av reklamenekampanjene til Polarn O Pyret galt, når Funkygines annonseinnlegg i samarbeid med dem er? Barn eksponeres jo i reklamene deres utenom bloggen til Funkygine også!
Jeg har så mange spørsmål, og så mange motstridende meninger om det som har blitt sagt. Dermed sagt mener jeg helt klart at barna KAN ta skade av for mye eksponering, men alt med måte! Det er selvfølgelig ikke kult for barna når de blir eldre å tilfeldigvis lese et sted på internett at de bæsja midt på stuegulvet om toåring. Det er ikke det jeg mener, man bør kunne stille spørsmålstegn når det kommer til deling av ting barna vil kunne ta skade av eller bli flau over senere i livet! Det jeg sier er at jeg ikke mener at et barn nødvendigvis vil føle seg brukt i eldre alder fordi moren eller faren annonserte for barneklær på bloggen sin for noen år tilbake.
Flere har også argumentert med at forbrukere og lesere kan føle seg presset til å kjøpe ditt og datt, men hvordan skal man ellers markedsføre klær til barn for eksempel? Noen vil jo alltid føle seg presset til, eller ha lyst til å kjøpe noe man enten har eller ikke har råd til. Jeg har for eksempel veldig lyst på enkelte klær eller sminkeprodukter, men jeg har ikke råd til å kjøpe det. Bør dermed all reklame være forbudt bare fordi noen kan føle at de har lyst på produktet det reklameres for? Newsflash: det er derfor det reklameres!
Uansett, jeg syntes at denne debatten er viktig og bra. Jeg mener at mange bør være mer forsiktige når det kommer til hva de utsetter barna for i sosiale medier (som jo er jobben til vedkommende), men må man føle seg så krenket av absolutt alt? Må man virkelig kritisere slike valg som privatpersoner tar, som bare er opp til dem selv? Om jeg velger å legge ut et bilde av barnet mitt som smiler på bloggen min (den dagen det er aktuelt), så er jo det kun opp til meg selv! Om jeg velger å annonsere for Ellas Smoothie, eller leketøy for barn, så er det opp til meg og min familie, ikke resten av samfunnet. Jeg syntes ærlig talt at vi legger oss litt for mye oppi andres valg i livene deres, og lar oss bli rystet over småting.
Om du mener det motsatte enn meg, så forstår jeg det godt. Jeg ser begge sider av saken, men jeg er mest enig i motparten, som dere skjønner! Jeg er enig i at det bør komme retningslinjer når det kommer til eksponering av barn på internett, men som jeg sa tidligere: alt med måte.
I går fylte jeg 21 år! Jeg føler ikke at det er noe spesielt med det, men det er jo kult å kunne tenke at “nå kan jeg drikke alkohol lovlig i USA”, eller noe sånt. Dagen gikk til jobbing med oppgaver i bedriftsøkonomi sammen med kollokviegruppa, og ikke minst spiste jeg indisk på favorittrestauranten min sammen med M og min gode venninne Anja. Etter det dro vi på kino for å se den nye Fantastic Beasts-filmen, og den var veldig bra etter min mening!
Jeg er forresten overlykkelig over at håret mitt når meg til magen nå, men likevel forteller jeg meg selv at jeg vil klippe meg skulderkort og få lyst hår med mørke røtter???? Hvor kommer det fra?! Jeg endrer altså så fort mening med det håret at jeg gidder ikke meg selv. Jeg vet at jeg kommer til å angre om jeg klipper meg, om så bare til brystet. Kanskje jeg bare er lei av rødfargen? Hmm, jeg aner ikke. Jeg har uansett planer om å ha brunt hår etter jul/nyttår, så får vi se hva jeg gjør deretter!
Jeg setter stor pris på alle gratulasjonene jeg har fått, og ikke minst de fine gavene! Jeg har fått penger, gavekort, hjemmestrikkede tøfler, en superfin kopp med matchende tefat, og dusjsett fra Rituals blant annet. Av bokkililden.no fikk jeg også en bursdagsgave; nemlig et gavekort på 100 kroner, så nå har jeg kjøpt to bøker jeg har ønsket meg en stund! Muleum og Doppler av Erlend Loe.
Jeg hadde en fin dag i går, sett bort fra menstruasjonssmertene og at jeg stresset meg ihjel på et punkt. Til helgen blir det feiring, og jeg gleder meg masse til det! Det skal bli fint å ta seg en ordentlig fest før eksamenstiden starter på alvor. Ha en fin kveld!
Lily’s Theme av Alexander Desplat. Som dere alle vet, elsker jeg Harry Potter av hele mitt hjerte. Denne sangen er så vakker, og den spilles i starten av den siste filmen. Jeg vil gråte hver eneste gang jeg hører den! Spill den hundre ganger, er dere snill. Haha, neida..
Una Mattina av Ludovico Einaudi. Denne pianisten syntes jeg er utrolig flink, og dette er favorittsangen min av han!
Water Ripples av Enno Aare.
Awakening av Secret Garden.
Nuvole Bianche av Ludovico Einaudi.
The Watchtower av Sigimund.
Jeg elsker disse sangene, og hører blant annet ofte på Spotify-lista disse sangene er hentet fra når det regner ute, eller når jeg er på vei til terapien. Da får jeg skikkelig ro i sjela! Jeg har anbefalt Ludovico Einaudi’s sanger på bloggen før, for det er så vakkert å høre på. Da passer det jo fint om de sangene blir spilt i begravelsen min, når den dag kommer!
Ukas høydepunkt: Jeg har generelt hatt ei produktiv og grei uke, der jeg både har jobbet med å repetere pensum, og fått til en god del trening innimellom. Det føles bra å ha det gjort, men det er enda myyye mer arbeid å gjøre før jeg sier meg fornøyd med øving og sånt. Sliten er jeg jo helt klart!
Ukas opptur: Min elskede kakao-cafè har åpnet igjen etter å ha vært nedlagt i noen måneder! Jeg og M tok turen dit på åpningsdagen i går, og da fikk vi kakao til 20 kroner, og den var utrolig god som vanlig ♥ Er du i Oslo på høst- eller vinterstid, dra innom Cocoa på Grünerløkka!
Ukas nedtur: Eksamensstresset har nok en gang meldt seg. Vi skal ha en eksamen neste torsdag (ikke denne uka som kommer nå, men neste), der vi skal ha siste forelesning mandagen før, og gå gjennom TO kapitler!!! Jeg stresser ærlig talt mye med det der, jeg vil liksom ha gjennomgått alt av pensum minst en uke før eksamen sånn at det bare er å pugge i vei.
Ukas cravings: Kakao og klementiner, say no more!!
Det har vært litt av ei uke! Intervju med Dagbladet, masse lesing og øving, terapi, god mat (eeelsker å spise god mat), også har jeg sluttet på minipillene da, så det har vært litt menssmerter på gang også. Jeg er straks fri for de pillene, og det er null vits å skrive ut tre nye brett når et halvt ikke hadde blitt brukt før operasjonen engang, så da sluttet jeg bare med dem nå når det passer best å gjøre det. Neste uke blir innholdsrik! Da har jeg bursdag, også har jeg mye skole, terapi og pugging på agendaen. I tillegg er det konsert og bursdagsfeiring den kommende helga, så det ser jeg masse fram til. Jeg håper dere har hatt en fin uke, og at den neste blir finere!
Denne uken har jeg blitt intervjuet av Dagbladet Pluss angående min psykiske helse; mest spisset inn på den unnvikende personlighetsforstyrrelsen jeg har. Den preger hverdagen min i stor grad, og jeg vil tørre å påstå at det er den som gir meg mest “trøbbel” i livet mitt. Det blir spennende å lese artikkelen når den kommer ut! Jeg skal så klart si i fra her på bloggen også.
Jeg er veldig positiv til mer fokus på psykisk helse, og jeg håper at det når ut til andre som kan kjenne seg igjen eller som sliter med det samme. Dere er ikke alene! Det er ikke noe greit å ha det sånn i hverdagen, og det er viktig å ta tak i ting som hindrer en i svært mange situasjoner. Det er normalt å ha noen av disse symptomene uten å ha diagnosen, men når de oppleves i så sterk grad (og stemmer så korrekt), så er det lurt å få hjelp til endring. Husk bare på at en psykolog eller terapeut ikke kan kurere deg, det er det bare du selv som kan gjøre, men du kan derimot få veiledning på veien dit!
Den “jævla” personlighetsforstyrrelsen hindrer meg fra å gjøre så mye i livet mitt. Det er nesten litt trist å tenke på alt jeg har inni meg, som ikke slipper ut eller kommer til uttrykk. Jeg jobber mye med det, og jeg prøver mitt beste. Så klart håper jeg en dag at dette ikke skal hindre meg fra å gjøre noe som helst. Jeg har lyst til å jobbe, jeg vil blogge, jeg vil si hva jeg mener, bidra, hjelpe, gjøre endringer. Å blogge gjør jeg jo, men jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne gjøre det akkurat som jeg ville. Hverdagen hadde vært lettere om jeg turte å levere innholdet jeg ønsker, og jeg elsker å uttrykke meg skriftlig! Det er så mye jeg holder inni meg, for jeg vil ikke at noen skal ha noe å pirke på. Det er folk veldig flink til nå til dags, men akkurat det er noe jeg ikke kan gjøre noe med, for sånn har bare samfunnet blitt. Jeg kan ikke gjemme meg i mitt eget skall for resten av livet, for å herde meg fra de skumle menneskene og de fæle ordene som finnes der ute.
Jeg sliter med å forstå at kritikk ikke er farlig, og at andres meninger ikke bør hindre meg fra å ha mine egne preferanser, og ikke minst mitt eget liv. Høres det ikke litt sykt ut at jeg bare speiler andre nesten hele tiden, at jeg ikke vil skille meg ut fra dem med å mene eller synes noe annet? Bloggen blir på en måte det eneste stedet jeg får være kun meg selv. Til en viss grad iallefall, jeg tilpasser det jo litt etter hvem jeg vet leser den. Ikke at det nødvendigvis er en dårlig ting, men det er ikke helt optimalt heller. Det hindrer meg jo en hel del fra å uttrykke meg slik jeg ønsker. Jeg syntes for eksempel det er veldig ubehagelig at andre leser bloggen min mens jeg ser på eller observerer det. Jeg føler meg så naken, som at de oppdager en stor hemmelighet jeg fortsatt holder på.
En ting er sikkert, og det er at jeg kontinuerlig jobber med dette her. Jeg vet at jeg er nødt, for å klare å leve et vanlig liv. Ikke minst for å leve MITT liv. Dere aner ikke hvor mye jeg ser frem til den dagen jeg tør å si hva jeg mener før noen andre sier hva de mener først.
I går fikk jeg innkalling til operasjonen jeg har snakket om. Jeg skal altså gjennomgå en kikkhullsoperasjon den 7. desember (!!!), for å sette inn spiral og for å fjerne endometriose. Jeg hadde IKKE trodd det skulle være i så nær fremtid, og jeg er nesten litt stressa. Dette er to dager etter eksamen i bedriftsøkonomi, og bare noen dager før eksamen i forbrukersosiologi. Heldigvis er det en hjemmeeksamen over tre døgn, så jeg trenger ikke å pugge noe særlig eller forberede meg i stor grad! Det som derimot er dumt er at syv dager etter operasjonen, reiser vi hjem til Harstad for å være der hele julen. Og det i seg selv er jo kjempebra, men med tung koffert og operasjonssår er det ikke like gøy… Tror mildt sagt vi må være tidlig ute dagen vi reiser! Jeg har ikke engang tatt av plastrene innen vi drar, herregud.
Jeg hadde virkelig ikke regnet med at operasjonen skulle forekomme FØR julen, men heller utpå nyåret en gang. Kanskje i februar eller mars, eller noe sånt. Jeg er likevel glad for at det blir gjort noe med det raskt, også er jeg jo ferdig med det! Da slipper jeg å operere rett etter å ha startet et nytt semester. Også får jo spiralen etablert seg litt innen jeg starter på skolen igjen, så forhåpentligvis blir det ikke mye fravær heller!
I dag har jeg dratt på trening alene, og det er alltid litt skummelt. Heldigvis gikk det fint, og jeg liker veldig godt å løpe på tredemølla med musikk på ørene, med rolig tøying etterpå. Jeg får ut mye følelser og tanker mens jeg holder på! Det kjipe med operasjonen er også at jeg ikke kan trene på en stund. Jeg erfarte jo forrige gang at jeg trente pole for tidlig, men da hadde jeg tross alt fjernet stingene og sånt, så jeg trodde jeg var good to go. Denne gangen skal jeg være mer forsiktig iallefall! Som sagt, så grugleder jeg meg til inngrepet, og det er alltid skummelt å måtte gjøre noe sånt. Jeg gruer meg også til ettertiden, for jeg vet 100% sikkert at jeg kommer til å ha kjempevondt grunnet spiralinnsettingen. Men men, heldigvis får jeg smertestillende under oppvåkningen! Det ordner seg nok, og jeg ser veldig mye frem til å ha det ute av verden.
Hvor skal jeg egentlig starte et innlegg som dette her? Det er nemlig det at jeg stresser en smule over at jeg har gått opp i vekt. Dette er noe jeg har vært veldig forsiktig med å utdype her på bloggen, for jeg ønsker virkelig ikke å oppfordre til kroppspress. Jeg er jo kanskje litt utsatt for det selv når jeg reagerer som jeg gjør på litt vektoppgang?
Hele livet, særlig da jeg var barn og opp til 17-årsalderen, har jeg vært undervektig. Da jeg var 12 år gammel veide jeg under 30 kilo, og det føltes ikke noe særlig gøy å ikke kunne handle de samme klærne som vennene mine gjorde, eller å bli løftet på titt og stadig fordi “jeg jo var så lett”.
Et outfitbilde fra flere år tilbake, jeg blogget da også! Ikke akkurat et bra outfitbilde, men dere skjønner, haha..
Jeg ser tydelig forskjell når jeg sammenligner bilder av meg selv fra nå i dag og et år siden. Også passer jeg jo så klart ikke alle klærne mine lengre. Det er ingenting som føles kjipere enn å innse at du ikke lengre klarer å få på deg shortsen som passet perfekt i fjor sommer (dere husker kanskje at jeg klagde over det i starten av sommeren?). Jeg vet at jeg har lagt på meg rundt mageområdet og lårene, og har vært nødt til å gå opp i størrelser på blant annet bukser. Jeg har derimot ikke merket særlig mye til armer og slikt, helt til da jeg her om dagen skulle ta på meg den fine blomsterblusen min jeg har gledet meg til å bruke. Til min store fortvilelse passet ikke den heller. Min første tanke var “har jeg virkelig lagt på meg så mye? Er jeg helt blind?”. Men jeg innser jo selvfølgelig at bare litt ekstra kan bety mye når det kommer til klær som er stram i utgangspunktet.
Jeg har null peiling på hvorfor jeg har gått opp i vekt, hvorfor magen har blitt så stor, hvorfor det skjer til tross for at jeg holder meg i aktivitet. Kanskje er det en plutselig effekt av minipillene jeg har gått på i over et år? Kanskje det er alderen, at jeg rett og slett bare begynner å få “voksenkroppen”? Eller kanskje det kommer av røykeslutten? Eller kanskje endometriosen, særlig med tanke på magen? Jeg vet ærlig talt ikke, men en ting vet jeg; det er at jeg må lære meg å akseptere at kroppen gjør det den gjør. Det er jo ikke en skikkelig drastisk endring i vekt eller utseende, det er vel bare det at jeg er vant til å bruke de minste klærne, vant til å være undervektig, vant til å ikke ha “noe ekstra”. Hadde jeg hatt større vektoppgang på kort tid ville jeg sikkert ha oppsøkt lege for å utelukke sykdommer eller andre tilstander. Men i og med at det ikke har vært på den måten, må jeg rett og slett bare finne meg i at det er sånn det er.
Selv om jeg gjerne skulle passet klærne mine igjen, kommer jeg ikke til å prøve å gå ned i vekt. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg trener for å ikke gå særlig mye mer opp i vekt enn det jeg har gjort til nå, for å prøve å holde det stabilt. Men jeg trener også for å bli sterkere, for å få bedre kondis, for bedre psykisk helse og mer energi i hverdagen. Jeg har virkelig ingen planer om å aktivt prøve å gå ned i vekt, og jeg eier forresten ikke badevekt. Jeg spiser når jeg er sulten, og spiser meg mett. Også spiser jeg det jeg har lyst til! Om jeg dropper å spise noe usunt, er det vanligvis for å ikke bli i dårlig form. Jeg kan bli slapp, få vondt i magen eller bli kvalm av å spise masse dritt, det sier seg kanskje selv. Et greit kosthold og mosjon er viktig uansett! Jeg trener 1-2 ganger i uken, drikker brus hver dag, men spiser også frukt hver dag 🙂
Jeg håper overhodet ikke at jeg tråkker noen på tærne med dette innlegget. Det er ingen kropper som er stygge, bare vit at jeg syntes det! Når det gjelder meg selv som har vært undervektig store deler av livet, er det derimot litt tøft at kroppen “plutselig” endrer seg. Jeg ville nok ha reagert på samme måte dersom jeg gikk mye ned i vekt for eksempel, så det har ingenting med “tynn er finest” å gjøre. Jeg må bare rett og slett akseptere at kroppen min fortsatt forandrer seg! Jeg håper at jeg kan legge disse bekymringene bort snart, for jeg blir jo ikke mer lykkelig av å veie to kilo mindre, eller å passe den ene blusen jeg uansett sjeldent brukte. Om jeg fokuserer for mye på dette, får jeg det ikke bra med meg selv, og det er det siste jeg trenger! Jeg skulle ønske vi fokuserte litt mindre på kropp i samfunnet.
Ei venninne fra klassen sa “det er jo nå vi studerer, det er nå vi kan gjøre sånne her ting!!”. Når jeg tenker over det, er det en selvfølge at jeg skal være med på så mye som mulig da! I går kveld var det halloween-fest på studentbaren vår, og det var kjempegøy. For det første så digger jeg kostymer og å kle meg ut, og da endte det opp med en aldri så liten djevel! Mathias kledde seg ut som Harry Potter, og det fikk han skryt for, hehe. Arret i panna lagde jeg, og jeg syntes det så ganske legit ut!
Formen i dag er derimot ikke helt god, men det sies jo at selvgjort er velgjort.. Dagen har i all hovedsak gått til å ligge i senga, spise digg mat og se på serie. Og selvfølgelig et par små powernaps her og der! Egentlig har planen vært å ta igjen pensum og å trene, men ingen av delene har blitt gjennomført. Men det kommer en dag i morgen! Da blir det både trening, pensumlesing og taco. Jeg har forresten gjort meg ferdig med tennene nå, og det føles BRA! Jeg skal tilbake til tannlegen i mai for å følge opp den tanna jeg rotfylte i, og vurdere å bytte til krone i stedet for å ha fylling, da ei rotfylt tann er skjørere enn vanlige tenner.
Nå skal jeg og M kose oss med brownies og Senkveld! Jeg håper dere alle får ei fin helg.
