Idag sov jeg ca. 4 timer lengre enn jeg pleier, sitter fortsatt i senga usminket, har flokete hår og sløveklærne er ennå på. Så, hva skjer ellers? Jeg har blitt Trumf-medlem, så det er kult. Håper det er til nytte! I går var jeg og storesøsteren min i Folkeparken der vi tok litt bilder av hverandre og satt oss ned på en benk der vi spiste potetgull, drakk caprisonne og snakket masse. Det var veldig koselig! De to bildene over er fra turen, så jeg legger ut flere senere.
I dag er jeg meeeget usikker på hva jeg skal gjøre. Jeg har et par valg, så vi får se hva jeg kommer fram til. Ha en fin dag videre! Håper ikke dere sov like lenge som meg…
En mandag er kanskje ikke det kjipeste som finnes likevel. I noen tilfeller, ja. Man står opp tidlig og er dautrøtt, må på jobb eller skole og skulle ønske helga varte i ei uke til. Men igår koset jeg meg masse! Jeg hadde fri og tok det med ro, var ute og tok litt bilder alene og ikke minst var jeg og kjæresten på tacokveld hos storesøsteren min. Jeg koser meg bestandig masse når jeg er hos dem. Vi pleier å følge med på serien Dexter, spise noe godt, slappe av og snakke sammen.
Idag har jeg vært hos legen, og det gikk fint. Litt smålig redd og nervøs var jeg før jeg dro, og resultatet endte i blodprøver, litt snakking og ny legetime om to uker. Først og fremst skal stoffskifte og vitaminmangel utelukkes! Jeg er spent på hva som kommer til å skje, om jeg har mangel på noe eller om det er noe galt med stoffskiftet mitt. Jeg får vente i spenning, så lenge jeg finner ut hva som er galt og får hjelp er jeg fornøyd!
Noe jeg hater, er at fordi jeg er psykisk syk “må” jeg være i dårlig humør hele tiden. Jeg må ha angst hele tiden og være lei meg hele tiden. Jeg kan ikke smile, ikke le eller snakke om noe fint. Da er jeg jo ikke syk. Da er det jo bare noe jeg sier for å slippe unna ting. Det er veldig få som har sett meg når jeg har det ille, og om jeg har det ille når jeg omringes av folk er jeg flink til å holde det skjult. Jeg skammer meg over meg selv når jeg ikke takler å gjøre enkelte ting. Men, da kan jeg ikke gjøre noe annet enn det jeg hadde tenkt til for da er jeg ikke syk. Da skal jeg ligge i senga og gråte hele dagen, det er det jeg er ment til å gjøre. Jeg kan ikke prøve å ha det gøy en kveld, omgås med vennene mine eller søke hjelp hos dem. Da er jeg langt ifra syk!
I mange tilfeller kan ikke alle rundt deg merke at du er psykisk syk. Du prøver kanskje å gjøre ditt beste blant folk og ikke lage dårlig stemning med å vise hva du egentlig føler. Om noen spør deg hvordan det går, og du prøver å svare ærlig, får du kanskje til svar “Nei, det ser jo ut som du har det helt fint du?”. Eller om du sier du har det bra, får du kanskje senere høre “men du sier jo du har det bra, da kan du jo ikke være syk”. Når jeg er sammen med andre prøver jeg så godt jeg klarer å glemme hva jeg sliter med, og prøve for de andres del å være i godt humør. Det er nesten en skam å være psykisk syk, for det er noe som ikke bestandig vises = det er vanskelig å bli trodd på.
Jeg kom virkelig til å tenke på noe her om dagen. Jeg så en annonse i lokalavisen om et kjent mannlig strippeshow som skulle foregå i byen. Så tenkte jeg; om dette hadde vært snakk om damer, hadde det vært et sykt hysteri rundt det. Folk hadde klikka og kalt dem horer, og sikkert flere teite ting. Hvorfor skal ikke damer kunne gjøre det samme uten at det bryter ut tredje verdenskrig i bygda? Hva er det som er så galt med at kvinner skal kunne oppføre eller føle seg på samme måte som menn?
Om noen begynner å spørre meg om hobbyen min; pole dance, må jeg fort som fy forklare at jeg ikke er en stripper. Men, om menn kan strippe og det er akseptabelt, hvorfor kan ikke damer?
Hvis gutter kan kle av seg på overkroppen en varm dag, hvorfor blir det feil jeg som jente gjør det samme? “Æsj, kle på deg. Du ser ut som ei hore der du står og blotter deg i bare BH’en”, hadde vel mange tenkt. En annen ting er også at damer ofte blir sett ned på dersom de ammer barnet sitt i offentlighet. Herregud, hva er så galt med en pupp og en nippel? Det er jo langt ifra noe sexy at en mor mater sitt barn?! Ikke er det ekkelt heller, det er helt naturlig. Jeg skjønner at et fint motargument er “vel, bæsj og tiss er ekkelt, men det er også naturlig”. Vel, det blir jo ikke helt det samme om man skulle sitte seg ned å gjøre nummer to midt i butikken? Nei, det blir ikke det.
Her har jeg ikke på meg noe annet på overkroppen enn BH, kriiiise!!! Shame on me.
Og ikke minst på TV og i magasiner: Hvorfor sensureres kvinnelige nipler og ikke mannlige? Hva er grunnen til det? Begge er like naturlige, og er er absolutt ingen grunn til å sensurere dem. Hvorfor ikke gjøre det på menn også da? At kvinner ikke skal få vise fram kroppen sin på samme måte som menn er litt sykt. Alle kropper er naturlige.
Poenget mitt er: gutter og jenter er ikke så jævla ulike. Hvorfor skal det da være så galt at jenter gjør det samme som gutter? At de skal kunne føle seg på samme måte uten å bli sett ned på? Det er ingenting galt i nakenhet folkens, vi ble født sånn!! Selvfølgelig mener jeg ikke vi skal kunne gå naken til hver og en tid da, men kropp er no shame. Just saying!
Som dere sikkert vet elsker jeg å prøve ut leppestifter. Spesielt matte liquids. Denne gangen ville jeg prøve to stykker fra Gerard Cosmetics, bestilt fra Beautybay. De to fargene jeg har er Immortal og Ruby Slipper. Immortal er en nydelig rødfarge, og Ruby Slipper er mørk lillarød som faktisk også inneholder litt glitter. Glitteret var noe jeg så og si ikke la noe merke til da, fordi det var så lite. Let’s start!
Pris:112,60 NOK per stykk (Fra Beautybay)
Nå vil jeg bare si at den mørkeste, altså Ruby Slipper, er vanskeligere å påføre enn Immortal som er lysere. Jeg ristet begge to ca. like lenge før jeg påførte, og Immortal fikk jeg til lett som bare det, mens jeg slet en del med Ruby Slipper. Jeg har hørt rykter om at mørke leppestifter generelt er vanskeligere og har verre konsistens enn lysere. OG nå har jeg minimalt med sminke på meg, så jeg har tro for at begge leppestiftene ser bedre ut så snart jeg har litt mer og penere sminke. Enda en “klage” er at jeg har brukt mobilkamera, så kvaliteten er langt ifra noe å skryte av!
Ruby Slipper
Fordeler:
* Tørker relativt raskt.
* Holder seg matt og er ikke klissete (unntaket er Ruby Slipper som var litt mer klissete)
* Designet er gjennomført syntes jeg! At underdelen er matt er ganske kult i og med at leppestiftene også skal være det.
* Iallefall Immortal hadde en fin konsistens som absolutt ikke var for tykk eller for tyntflytende (som for eksempel Jeffree Star sine kan være).
* Prisen er bra med tanke på kvalitet!
Immortal
Ulemper:
* Ruby Slipper er litt for tykk i konsistensen etter min smak og var en del vanskelig å påføre og ikke minst må man jobbe en del med den. Den vil jeg si man må være veldig stødig på hånda for å få til!
Konklusjon: Dette er et produkt jeg ville kjøpt igjen! Ville nok vært litt forsiktig med mørke farger da, men ellers har merket mange farger jeg ønsker meg. Så, disse er noe jeg trygt kan bruke en kveld ute. Men igjen ville jeg vært litt forsiktig med Ruby Slipper fordi man virkelig kan rote det til BIG TIME om man kommer utenfor med kosten eller får den “smudget” utover på en eller annen måte. Likevel er dette de beste jeg har prøvd utenom Kylie lipkit!
1. Mat. Jeg elsker mat og å spise generelt. Mat er en stor del av hverdagen min, og jeg liker godt å spise sammen med andre og noen ganger alene. Middag er seriøst noe av det beste jeg vet, og det finnes så mye god mat!
2. Å se fram til noe. Følelsen av å se fram til noe er utrolig bra! Man kan se fram til hva som helst. Akkurat nå ser jeg fram til bursdager, halloween, å få hjelp (som jeg endelig har tatt steget og oppsøkt) og ikke minst tur til Tromsø i oktober! Jeg ser fram til jul og alt mulig, I love it.
3. Å bli fornøyd med sminken. Når det skjer tar jeg tusen selfies, enten med kamera eller med mobilen. Bloggmateriale!
4. Når folk rundt meg er glade. Noe som får meg i bedre humør, er når folkene rundt meg er i godt humør. Jeg digger når folk er oppmuntrende, støttende og glade!
5. Godteri. Sorry not sorry, men jeg elsker usunne ting. Potetgull, brus, kjeks, smågodt og alt mulig! Jeg prøver selvfølgelig å ikke spise for mye om gangen, da blir jeg dårlig…
Sverige, sommeren 2015.
6. Familie. Jeg har et godt forhold til familien min, og er supertakknemlig for at jeg har alle sammen. Jeg er spesielt godt forhold til søstrene og besteforeldrene mine!
7. Komplimenter. Jeg tar til meg både kritikk og komplimenter, og jeg elsker å få komplimenter. Det gjør dagen min veldig mye bedre!
8. Myke, varme hender. Jeg har en greie for myke og varme hender, spesielt på barn. Det høres kanskje sykt rart ut, men iallefall tantebarna mine får gjennomgå. Jeg bruker å spørre om jeg kan få “babyhand” og da kommer de fram med hånda sånn at jeg kan holde i den, hahaha. Også søsteren og kjæresten min får oppleve the struggle.
9. Reiser. Uansett hvor! Jeg elsker å oppleve nye steder, og akkurat nå står England øverst på lista. Det ser både fint og koselig ut i landet, der er ikke særlig langt unna Norge, og det er et land jeg veldig gjerne skulle likt å oppleve!
Bilde fra tur til Frankrike, påsken 2015.
10. Kjæresten min! Jeg elsker kjæresten min. Han er et av de snilleste menneskene jeg har møtt, støtter meg og trøster meg om det skulle være noe.
Blir jeg ikke ferdig med denne angst-praten snart? Nei, det blir jeg nok ikke med det første. Jeg står midt i det, og jeg må få det ut en plass. Det er faktisk mye lettere for meg å sette ord på følelsene mine når jeg skriver dem enn når jeg prøver å forklare dem til noen. Jeg prøver å begrense meg, å ikke la det bli altfor personlig og privat. Det er vanskelig, og jeg skulle så gjerne fortalt 100% hva mine utfordringer er.
Jeg skal prøve å si det som det er. Hver eneste dag er en utfordring. Jeg gråter så og si hver kveld og hver morgen, fordi jeg gruer meg. Til nesten alt jeg skal gjøre. En ny dag føles ut som et nytt problem. Jeg legger meg og våkner alltid med spørsmålet “klarer jeg å komme meg gjennom denne dagen?”. Noen ganger sier det stopp, og da vil jeg helst ligge under dyna å gjemme meg. Der kan ingen se meg. Se hvordan jeg sliter med å puste, hvordan jeg skjelver, hvordan jeg er på gråten. Jeg presser meg likevel til å gjøre ting, i så stor grad at det egentlig bare gjør vondt verre fordi jeg blir utbrent og sliten.
Det har gått langt nå. Jeg innser det selv. Samtidig vet jeg ikke hvilke muligheter jeg har eller hva jeg skal gjøre. Jeg får ofte beskjed om å prøve, å utfordre meg selv. Det er akkurat det jeg gjør, og har gjort den siste tiden. Når skal det blir bedre da?
Jeg hører stadig om folk som absolutt ikke klarer å vise seg uten sminke. Forsåvidt har jeg ingen problemer med det, men jeg vil jo helst sminke meg om jeg skal en tur til byen for eksempel. Likevel har jeg en del sminkefrie dager, og i dette innlegget har dere grunnene til det! Jeg dreit ofte i å sminke meg til skolen, og så ikke på det som viktig i det hele tatt. Gikk oftere uten sminke enn med sminke på skolen for å si det sånn!
❤ La huden puste. Jeg føler huden får pustet bedre uten å ha lag på lag med sminke over den. Derfor velger jeg å tro at huden har godt av sminkefrie dager også!
❤ Jobben min. Som dere kanskje vet, er jeg vikar i barnehage og jeg føler dermed ikke jeg trenger sminke på jobb overhodet. Det var noe annet i servitørjobben, da jeg følte jeg ville se litt penere ut fordi jeg ga et inntrykk for restauranten. I barnehagen omringes jeg bare av barn og andre ansatte, og jeg vet barna ikke kunne brydd seg mindre om jeg sminker meg eller ikke.
❤ Jeg kan gni og klø meg i trynet så mye jeg vil. Noen ganger er det bare herlig å kunne gni seg i ansiktet eller i øynene når det måtte passe. Det verste er når jeg er fornøyd med sminken og klarer å rote det til med å ta meg for mye i ansiktet!
❤ Slipper å tenke på sminkefjerning. Er man stuptrøtt en kveld er det veldig herlig å tenke at man i det minste slipper å fjerne sminken før man legger seg! Da er det bare pussing og lalling vet dere.
❤ Trenger ikke å bekymre meg for vær og vind. Jeg hater å gå ute i pissregn eller snøstorm om jeg har full glam-on! Da blir sminken så mye styggere og kan lett bli ødelagt. Da blir jeg rød i trynet, mister litt av hudsminken og blir kanskje litt sotete under øynene.
❤ Spare tid. Begynner man på skole eller jobb klokken 8 slipper man å stå opp klokken halv 6 for å sminke seg liksom. Velger man en sminkefri dag blir det gjerne en halvtime ekstra søvn. Noe jeg mye heller har valgt å prioritere!
Dette innlegget er ingen fasit på hvordan alle med angst føler det, men et innblikk i et angstanfall jeg hadde nylig.
Det er lørdag. Jeg drikker alkohol sammen med venner av meg. Jeg ler og har det fint. Etterhvert befinner jeg meg på det eneste utestedet vi har for 18-åringer i byen. Jeg har en samtale med venner av meg. Ingenting har skjedd, og jeg har det fortsatt fint.
Jeg blir kvalm. “Hvorfor? Jeg er jo ikke full, jeg har drukket en flaske vin og flere glass vann gjennom hele kvelden men ikke mer”, tenker jeg. “Jeg må ha vann”. Jeg sliter med å puste. Uten å tenke over at jeg står sammen med noen, går jeg rett til baren og spør etter et glass vann. Desperat venter jeg på vannet. Kvalmen forverrer seg, pusten også. Jeg griper vannglasset og drikker to slurker av sugerøret. Lydene rundt meg forsvinner, jeg hører ingenting. Ingenting annet enn piping. Jeg blir nummen i hele kroppen og ansiktet. Nå begynner jeg å bli redd. Jeg må bort med en gang.
Stressa som jeg er setter jeg fra meg vannglasset på det nærmeste jeg finner. Nå må jeg komme meg ut herfra. “Hva er det som skjer med meg?”. Jeg observerer en mengde folk sperre døren, dette blir ikke bare bare. Jeg får ikke puste. Jeg er redd for å spy. Jeg er redd for å besvime. Jeg må ut nå.
Jeg møter blikket til fremmede mennesker. Vi ser på hverandre, men jeg ser ikke dem. Jeg ser ikke i det hele tatt. “Svartner det for meg nå? Vær så snill. Ikke her inne”. Jeg føler ingenting, hører ingenting og ser ingenting. Jeg presser meg ut. Jeg klarer ikke lengre å stå oppreist, jeg må sitte. Jeg må være rask så jeg ikke faller. Ikke foran alle disse menneskene, vær så snill. Jeg har panikk. En benk litt lengre unna får jeg øye på, jeg går dit uten ansiktsuttrykk. Ingen følelser. Setter meg ned, kjenner ikke at det er kaldt.
Nå kan jeg puste. Ut, inn. Ut, inn. Ikke spy nå, vær så snill. Ut, inn. Ut, inn. Hodet mitt har et voldsomt trykk. Jeg må puste. Ingenting annet kan hjelpe nå. “Hva om noen ser meg? Herregud så teit dette her må se ut. Her sitter jeg alene, med hodet ned i hendene, framoverbøyd”. Endelig klarner det til. Fortsatt litt kvalm. Jeg finner fram telefonen og ringer kjæresten.
Etter denne episoden har jeg ikke hatt det så greit. Det jeg har gjort har vært en utfordring, og jeg har ikke fått roen i kroppen. Dette ga dere kanskje et innblikk i hvordan angst også kan påvirke kroppen. Det slo meg ikke før i ettertid at dette var et angstanfall, et aldri så lite angstanfall. Det er jo egentlig normalt for meg. Det er langt ifra første gangen det har skjedd, men for meg kommer angstanfall i flere versjoner og noen er verre enn andre. Dette var et av de verre tilfellene hvor det virkelig har påvirket kroppen også.
Akkurat nå befinner jeg meg hos storesøsteren min. Vi koser oss masse, har spist god mat til middag og slapper av. Senere skal vi se Dexter, får kjære favorittserie! Jeg har hatt ei fin helg til nå, og imorgen skal vi på familiemiddag. Det ser jeg masse fram til, og hele neste uke skal jeg jobbe. Riktignok bare i 4 timer hver dag, men det passer egentlig fint.
Her har dere klærne jeg kjøpte fra Gina Tricot. Jeg er superfornøyd! Både buksa og genseren passet. Ulempen var at buksa var stram helt øverst, noe jeg ikke hadde trodd ettersom jeg gikk for min vanlige størrelse. Men, det pleier egentlig å være sånn med de fleste stretchbuksene jeg har kjøpt når de er nye. Det går seg nok til etter et par bruk!
